Kallet, profetien og lidelsen

En merkelig tittel, tenker du kanskje. Men var det en tittel som den hellige Ånd gav meg her om dagen mens jeg satt og funderte på hvordan mitt eget liv har utartet seg, og hvordan det har utartet seg for kristenheten i den byen jeg har bodd mesteparten av mitt voksne liv. Og tittelen er mer bibelsk enn vi skulle like å tro. Tenk bare på kong David. Han gjette småfeet til sin far - den jobben som de andre sønnene til Isai ikke orket å gjøre. Og slik var livet til til den unge David. Kanskje noe kjedelig, men på mange måter veldig ukomplisert. Det var han, sauene og naturen. Ingen plagsomme, storkjeftede brødre. Han kunne øve på steinslegga i ro og fred og kjenne seg forberedt på det som måtte komme av rovdyr. Ikke visste David at alle disse overnattingene ute i Guds frie natur skulle være en viktig del av fostringen til det han kom til å gå igjennom som en som var “salvet”. Når profeten Samuel dukket opp på gården til Isai, var David fremdeles ute i sitt enkle og ukompliserte oppdrag. Det var dette han visste om, og det var dette han kunne. David var en glad gutt som elsket friluftsliv. Han ble tilkalt, og når han dukket opp, tømte Samuel salven over ham (1.Sam 16). Det står ikke noe om hva som ble sagt, men alle til stede visste at David sitt liv ikke kom bli å bli det samme etter dette. Konge, profet eller prest? Mangelen på presisering kan noen ganger være tilsiktet. David opererte i alle disse embetene, og ble slik sett et forbilde på Jesus. Ikke lenge etter at David ble salvet, ble han tilkalt til kong Saul for å lindre de plagene Saul fikk når Guds ånd ikke lenger hvilte over ham. Et fravær av Guds velsignelse og nærvær, er ikke bare mangel på noe; det er en invitasjon for den onde til å ta over; her er nok av boplass. Mens David opplevde en lenger periode med trøbbel og forfølgelse før han ble konge, så ble Saul konge ganske så fort etter han ble salvet. David lyktes der Saul feilet. Det var ute i ødemarken på flukt ifra Saul, i vanskeligheter, til tider i angst, i opp og nedturer at David lærte det dype fellesskapet med Gud der han ikke hadde andre å lene seg på. Mange av David sine salmer er fra denne tiden. Den profetiske lovprisningstjenesten han innførte i når han endelig ble konge i Israel, var et produkt av det livet han levde i landflyktighet og i trange kår. De som ble med David, var sånne som var gjeldstynget og ikke hadde fått det til i livet. De som i utgangspunktet var mislykket. Ut av det gjorde Gud den mest effektive hæravdelingen verden noensinne har sett. Her var presisjonsvåpenet et kjevebein av et esel. Guds Ånd er sterkere enn all verdens atombomber og artilleri. 

Jeg husker et møte i Lars Hillesgt. i Bergen på nittitallet. En evangelist fra utlandet var på besøk. Som evangelist i et land som Norge fungerte han sånn passelig, som de fleste andre evangelister som liker store møter. Du vet; her til lands er det lettere å finne de ufrelste alle andre steder enn på kristne møter. Å invitere noen til å bli med på et kristent møte er som å springe over bekken etter vann. De fleste av oss gikk ikke over bekken; vi inviterte ingen, eller lyktes iallefall ikke. Og vi var ikke trent til å skjønne at å invitere ufrelste til kristne møter heller ikke var det første steget for å nå de aller fleste av dem vi var kalt til å nå. Denne treningen innebærer å løfte kristenheten opp fra et institusjonalisert, møtepreget nivå til et apotolisk nivå hvor alle lemmer blir satt i funksjon. Stort sett ender evangelister opp med å bli en smule uinspirert når de skjønner at dem de liker å henvende seg til ikke finnes i forsamlingen; og en del forsøker seg på lærergaven, som vanligvis heller ikke er en ubetinget suksess. De første kristne var så godt trent i å vinne mennesker at de falt ikke ut av livstilen når de ble drevet fra hus og hjem engang. Ut av det oppstod en ny apostolisk base for å nå videre ut. Det er apostolisk kristendom. De tilkalte ikke en evangelist til å gjøre jobben. Nei, da. De tilkalte ikke noen. Men ryktene om det som skjedde ble spredd, og apostolisk tenkende tjenestegaver støtter det Gud gjør, uavhengig av hvem Gud initielt bruker. De spør ikke om noen som starter noe nytt har “byggeløyve”; de bringer heller inn det som måtte mangle og øker velsignelsen.

Men Gud brukte denne evangelisten på en veldig spesiell måte ved denne anledningen. For Guds Ånd kom over ham med et profetisk budskap som ble fulgt av et nærvær av Gud jeg ikke har opplevd verken før eller siden. Det protiske ordet var at vi skulle være et helbredelsessenter, og jeg tror ordet var til mer enn den lille forsamlingen som da samles i Lars Hillesgt. - jeg tror det er et kall til menighetene i Bergen by. Nærværet fra Gud var, iallefall slik jeg opplevde det, i form av kraft og ild. Vi falt på våre knær i gråt og rop, og hendene mine brant så intenst at jeg skrek av smerte. Jeg har opplevd varme i hendene både før og siden, men ikke på denne måten. Det var som om Jesus Guds Salvede satte sine merker på oss. Det kan ikke være tvil om hva vi er kalt til. Det er en erfaring som er så skjellsettende at det ikke skulle være mulig å glemme det. Men det er utrolig hva en som enkeltpersoner og menighet kan putte i “skuffen” når hverdagstravelhet og menighetsaktivitetsfokus tar sitt. En kan ha en bekjennelse og “forståelse” av Guds nærvær som en sentral verdi, men det som avgjør hvilke verdier som faktisk styrer, er det en ender opp med å gjøre. Hva er til syvende og sist viktigst? Skriften eller det å leve ut Ånden i ordet? Er det bokstaven eller er det å slippe til han som er Det Levende Ordet i livene våre? Jeg har observert at en lett kan falle tilbake til undervisning, og la det bli “erstatningsteologi”. Det vanskelige med dette er jo at undervisning og forkynnelse er helt sentralt i det vi er satt til å forvalte. Men utfordringen oppstår når de troende blir fornøyde med å høre god forkynnelse og når det som roses og “kvalifiserer” er å komme på møter og høre forkynnelse. Nøkkelen i dette er å forstå “å holde alt det jeg har befalt dere” (Matt 28.20). Dersom en plukker bort helt sentrale deler av Jesu befalinger, så oppstår en avart av evangliet. Det blir ikke lenger Den Salvede som hode og hans salvede kropp, men det oppstår en sykdom der vi kan høre og høre uten å gjøre. I realiteten er det noe Jesus advarer sterkt imot - vår relasjon til ham avhenger av at han får være Herre. Da kan vi ikke gi blaffen i helt åpenbare befalinger. Misjonsbefalingen begynner med “Gå derfor ut”. En kan diskutere om ordet “ut” er obligatorisk i oversettelsen, men dersom en ser dette i en helhet, er det hevet over en hver tvil at misjonsbefalingen innebærer noe mer å sitte i sofakroken hjemme og gå på kristne møter. Om vi skal se hva kristenheten faktisk gjør så skulle en nesten tro at misjonsbefalingen begynte med “Gå derfor inn, finn dere en god stol og sett dere godt til rette. Gjør disipler idet dere...” Misjonsbefalingen innebærer uansett metode å gjøre disipler der hvor vi treffer mennesker som ennå ikke tror. Hvor langt vi forflytter oss er ikke det vesentlige; det er i hvilken grad vi er bevisst at vi er sendt som er det avgjørende. Misjonsbefalingen er en forlengelse av apostlene allerede har vært med på. Jesus sendte dem til landsbyer og steder hvor han selv hadde et ønske om å berøre. Jesus bruker ikke 3 år på å gjøre en greie med de 12/72/500 han har valgt ut, og så svush, så introduserer han noe helt annet. Nå innebærer plutselig “alt jeg har befalt” helt andre ting enn det Jesus befalte mens han trente dem. Disiplene som faktisk hørte Jesus uttale misjonsbefalingen visste hva Jesus hadde befalt og forstod misjonsbefalingen i den konteksten. 

“Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.” (Luk 10.2)

Ordet for å sende ut, er ekballo, som ellers brukes i NT om å drive ut onde ånder. Det viser hvor mye dette arbeidet betyr for høstens herre. Det er ikke sånn “ja, ja, det hadde nå vært kjekt om du kunne vurdere å...”. Gud legger hele sin tyngde i det når han driver oss ut til høsten. Det er dette som det innebærer å være en disippel. Dette er den mest sentrale av Jesu befalinger. Be og vær klar til å bli en del av bønnesvaret. Vi ber og lengter og Gud svarer vår lengsel. Det Jesus også gjør klart for dem han sender ut, både før og etter hans død og oppstandelse, er at fordi han har all makt i himmel og på jord, så er vi sendt med autoritet

“Helbred de syke der og si: ‘Guds rike er kommet nær til dere!” (Luk 10.9)

I en annen av sine sendetaler sier Jesus: “Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave.” (Matt 10.8). Og dette var ikke et forslag fra Jesus, og hvis det ikke passet, så kunne en velge en helt annen strategi. Nei! Jesus påla, han befalte dem (Matt 5.5). Her var det ikke noe spor av at en kunne komme og høre Jesus tale, og så kunne en komme og høre Jesus tale, og så kunne en komme og høre Jesus tale, osv. Ikke var en stor møtesal med nedkjøling, gode, komfortable stoler, og 5 strukturerte punkt som viste seg i fjellsiden, heller. Skulle en være en del av gjengen til Jesus som var det en ting som gjaldt: En måtte faktisk gjøre det han befalte, samme hva det kom til å koste, og Jesus var ikke lite snau når det gjaldt akkurat dette. En annen vesentlig side er at han som forkynte faktisk selv levde i det han selv forkynte og befalte. Så en kunne begynne med å komme og se, men så ble neste steg: Nå er det din tur! Jesus drev ikke et teologiseminar med embedseksamen - “master of divinity”. Han drev Jesus School of Supernatural Ministries. Du får opplæring og blir aktivisert; teologien kommer mens vi holder på.

Tilbake til møtet i Lars Hillesgt og profetien som Gud brakte gjennom en evangelist som ikke helt følte seg på hjemmebane i kalde Norge. Det har kommet flere andre profetier til Bergen by. En kar helt fra Israel kom og delte en drøm han hadde hatt - om vekkelse og Bergen by sin rolle i dette. Senere kom det ord om 60.000 frelst, og dette var det mange av frimenighetene som stod sammen om å søke Gud for. En snakket om å dekke byen med bønn, og til og med vestlandets største avis skrev om det. Så hva har blitt av alt dette? Kan vi virkelig stole på at dette er Guds vilje for Guds folk i Bergen? Vel, det som iallefall er veldig tydelig, er at det har kommet en rekke angrep både på menighetsledere, menigheter og på enheten mellom Guds folk i byen. For den menigheten som fikk ordet om å være en helbredelsessenter, så har en erfart at en rekke ledende kvinner har dødd i kreft. En rekke menigheter har opplevd ødeleggende splittelse, og en del menighetsledere som har vært toneangivende og utrustet, er ikke lenger i byen og noen av disse gir uttrykk for at de i mer eller mindre grad er på sidelinjen i tjenesten sin. Det er interessant å se hvem og hva Gud angriper. Et gudfryktig ektepar som er blitt en kraftfull enhet, gjør mye skade på den ondes rike, og det er jo interessant å se hvor ofte det er kvinnene i slike enheter han anriper. Vi kan være blinde fordi ikke alle av disse kvinnene er nødvendigvis så veldig synlig; men de er like fullt ikke mindre viktig. Så lenge vi lever i denne tidsalder, så vil sykdom og død være en erfaring vi blir å hanskes med; vi er ikke immune mot angrep. Det er krevende å håndtere store tap og skuffelser. Skal vi komme oss velberget igjennom det, så nytter det ikke at vi stikker hode i sanden. Vi må erkjenne tapene, og samtidig hjelpe hverandre til å holde fokuset på Guds løfter. Gud skal hevne alle våre nederlag. Ja, vi har tapt dyrebare mennesker og Guds tjenere til en forhatt sykdom. Men hva betyr Guds hevn da på våre vegne? Jo, at vi skal få seier over den sykdommen på en slik måte at det vil bli synlig for hele Bergen by. For meg er fiendens angrep Guds konkretisering av hans løfter. Hvordan det? Vel, det er ikke bare jeg som lider tap her; Gud selv lider tap. Hans tjeneres død er dyrebar, og han tar ikke lett på det. Men hvorfor tillater Gud seg selv å lide tap, da? Det forblir på mange måter en gåte, men likevel så gir det mening. Hvorfor tillater vi barna våre å snuble og falle i oppveksten - er vi virkelig så onde? Eller er det ganske enkelt fordi at det er alternativet som er ondskap? For hvordan skal en ellers utvikle seg og gjøre nye erfaringer? Det koster å være umoden, og det koster å modnes. Er man umoden, så er man ekstra sårbar, og skal man modnes så vil en få såre knær. Vi så ikke veldig mange mennesker helbredet fra kreft, gjorde vi? Og hvis antallet mennesker som blir helbredet av kreft ved bønn nærmer seg 0, så er man ekstra sårbar for angrep, for vi er umodne i det Gud har satt oss til å forvalte. Så kommer Gud og sier at vi skal innta dette, og fiendens metoder er enten å gjøre oss stolt eller mismodig. Begge deler har sitt utgangspunkt og rot i oss sjøl. Veien til seier er å ha sin utgangspunkt og rot i Gud. Og jeg vet at Gud både har evnen og viljen til å snu håpløse situasjoner til seier for oss, og til ære for ham. Han tar ikke et nederlag og sier “pyttsann”. Nei! Gud er nidkjær både på egne og på egne vegne. Jammen skal han reise sin ære så alle får se. 

Enheten i og mellom menighetene i Bergeb er blitt grundig utfordret. Fienden har kjørt en “splitt og hersk” tilnærming. Interne stridigheter er som selvpisking for oss. En river ned heller enn å bygge opp, og kjødelighet, løgn og manipulering får plassen for tjenende lederskap, sannhet og transparens. Dersom fokuset er på å utruste Guds folk, så blir forkynnelse allemannseie, om ikke på kristne møter, så på hvert et gatehjørne, eller arbeids- eller studieplass. “Vi er nyttige, men ikke nødvendige,” er det en apostel jeg ser til som har sagt. Du verden hvor mye visdom det er i den setningen. Bak vår absolutte nødvendighet ligger det enten en usunn forståelse av egen betydning og en usunn ambisjon. Det siste er roten, og det andre blir forkledningen. Men Gud er ikke tilhenger av noen av dem. Forfremmelse er for dem som har lyktes det oppdraget de har fra Gud. Det er ikke lenger rom for dem, for de har lyktes med å trene andre til å gjøre det de selv gjør. Det er de beste folkene vi har, og det er dem vi støtter og sender til andre områder som våre og Guds representanter. Eminens i Guds rike vises ikke primært på en talerstol i et menighetshus med mindre Guds rike er begrenset til dette, og det er det ikke. Det første som skjer når apostlene ble fylt av Ånden var at de kom seg ut av bønnemøtet og ut der folk stimlet sammen. Ånden drev dem ut til høsten fordi den kraften Ånden gav dem var kraft til å være vitner. Det er umulig å oppretthode en frisk og åndsfylt profetisk kultur med mindre dette forblir fokuset. Den hellige Ånd vil ikke finne seg i å bli redusert til statist på kristne møter. Dem som er samlet i hans navn, er dem som er samlet om hans oppdrag; kanskje derfor vi ser såpass lite bønnesvar? Du kan ikke velge den ene foran det andre. Jesus er verdens frelser, ikke bare vår.

Vi har fått store løfter som kristne i Bergen og omegn, og noen av dem har jeg selv hørt i det de første gang ble gitt. Jeg tror løftene gjelder fortsatt på tross av tap og evtuelle forsinkelser som kan oppstå i kjølvannet av dem. Det følger tap og lidelse med når Gud gjør store ting. Det er slik han setter oss i stand til å stå løpet ut og vare. Vi gjør lurt i å notere oss hvordan fienden opererer; Paulus sier at vi er ikke utvitende om hans planer. Ikke at vi skal la oss styre av frykt eller bli imponert av hva fienden får til. Men noe av nøkkelen til varig fremgang er hvordan vi håndterer motgang. Det er akkurat på disse områdene hvor vi opplever at vi stanger hodet i veggen, at Gud vil gi oss seier fremover. Gud er ikke likegyldig til mine og dine tap; det er viktig at vi forstår det. Om vi vender oss til Gud sammen når det går ille, så vil være nøkler til å se løftene oppfylt. Gud skal gi oss seier over dødelige sykdommer og sykdommer som forkrøpler mennesker. Han skal gi oss seier over splittelse og big-head ledelse. Jesu kropp skal reise seg i Bergen by; han vil reise opp nye tjenester som har fokus på det som er Jesu lidenskap: Hans kropp, salvet som han er salvet, og hans høst som ennå venter innhøstning, og som han gav livet sitt for å gjøre til sin.

Herre, du har gitt oss kallet. At vi vendte oss til deg var ikke vår smarte idé. Det var ditt intiativ. Hvorfor du valgte oss vil vi nok ikke skjønne så lenge vi lever i denne verden. Du har gitt oss profetiene og løftene. Å tro at du kan vende byen og nasjonen til deg er ikke stormannsgalskap. Du har gjort det før, og du vil gjøre det igjen. Det kommer ikke gjennom vår kløkt, men gjennom Ånd og kraft. Herre, du har også gitt og del i lidelsen. Det koster å være umoden, og det koster å vokse og å pionere nytt land. Far, jeg ber for alle slitne hjerter; for dem som er skuffet og mismodige; inklusive meg sjøl: Herre, vil du tenne brannen på nytt! Forny visjonen og løftene i vårt indre, Gud. Visualiser vekkelsen i drømme når vi sover. La oss se det så tydelig for oss, at vi begynner å handle som det er en realitet. Herre, vekkelse har med din Ånd og gjøre og ikke vår fortreffelighet. Men du har gitt oss din Ånd; det er vi som ikke er trent til å samarbeide, lytte og lede. Samle ditt folk igjen i bønn for byen. Herre, du talte om å dekke byen i bønn, om samlet som din menigheten i byen å velsigne den. Tiår har gått, men løftene står ved lag. Herre, må du reise opp ledere som ser ting slik du ser det. La jakten på talestoler bli forandret til jakten etter ditt nærvær og din kraft, og til jakten etter dine skatter; ethvert menneske som du har skapt i ditt bilde. Herre, vi blir så fort nærsynte og opptatt av ting som ikke betyr noe som helst i det lange løp. Salve du våre øyne så vi ser og kan avsløre avguder og avhengigheter: det som avklober oss ifra det nære fellesskapet med deg. Herre, la oss få nåde til å ta oppgjør med vår egen sløvhet og synd; heller enn å peke på alle andres. Når ditt hellige nærvær få bo imellom ditt folk, så vil syndenøden blant folket også komme. Herre, du ser vår sørgelige tilstand. Kom og vis miskunn, Jesus! Ja, kom, Herre Jesus!