Men om vi leser evangeliene, så skjønner vi jo at det på ingen måte var slik happy-lucky-easy-peasy å være en disippel av Jesus i 3,5 år med intens trening. Romerne var brutale herskere, og det var ikke uten grunn at jødene lengtet etter en Messias som skulle frigjøre dem. Undertrykkelsen, blant annet gjennom hard skattelegging og elendig rettsikkerhet for ikke-romerske borgere, var ikke lett å bære. Vi leser et sted i Johannes evangelium, at disiplene var hoderystende til at Jesus tenkte seg tilbake til Judea. Tomas, “optimisten”, slår like gjerne fast:
“.... «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham.” (Joh 11.16b)
Det var ikke en dårlig vits ifra Tomas; i beste fall galgenhumor. For dette var ramme alvor. Trusselen både ifra Romerne og ifra de religiøse lederne, var til å ta og føle på, og vi kan le av alt disiplene ikke skjønte, men vi lærer seinere når vi ikke er trygge. Vi hadde nok ikke vært så høy i hatten når Jesus lagde seg en pisk og drev ut fugler og kyr, så skitspruten stod ut bak på dem, og så satte seg i midt fjøslukten og helbredet blinde og lamme, og deklarerte: “Min Fars hus er et bønnens hus for alle folk.”. Jeg ser meg selv oppi det kaoset: “Fint, det Jesus, men det lukter en smule her, nå. Og jeg tror jeg begynner å forstå det der du snakket med at du kommer til bli arrestert og dømt til døden. Det begynner å bli bra radikalt dette her....”
The Chosen formidler den historiske konteksten og opplevelsen av trussel og risiko på en troverdig måte. Peter utpeker seg tidlig som Jesus sin “bodyguard” - og passer på. Vi vet jo at han tok Jesus til side og irettesatte ham når han først snakket om å gå korsets vei, og han var den første til å bedyre at han aldri ville svikte Jesus, og The Chosen tar ham som personlighet på kornet. For det flotte med The Chosen er også at den tar seg tid til å beskrive personene. Ikke at The Chosen har fasiten på dette. Men vi får likevel en beskrivelse av det en forstår er ekte personer, med tanker, følelser, drømmer, idéer, og forpliktelser. Peter var gift, men jeg tror ikke vi ofrer så mange tanker og bekymringer over at Peter fulgte Jesus i 3,5 år - hvor kona hans måtte klare seg sjøl hjemme - riktignok med en mor som var nå helbredet. Hadde det skjedd i våre menigheter at noen hadde forlatt hjem og kone for å være på team i 3,5 år, så hadde de garantert blir tauet inn til forhør i menighetsrådet og blitt stemplet som en svermer. Hva var det som fikk han til å velge dette? Vi kjenner jo til fiskemiraklet. Var det bare et mirakel som en kunne undre seg over - eller var miraklet et gedigent bønnesvar for Peter personlig? The Chosen har forstått Skriftene som å antyde det siste - og i den historiske konteksten, så er det ikke urimelig å forstå dette slik. At det gav litt penger i reisekassen, også, er heller ikke usannsynlig. Det er jo interessant at Jesus når et nytt fiskemirakel etter at han er stått opp. Ny startkapital til en ny fase.
Men The Chosen preges av troverdige og til dels overraskende fremstillinger av personene rundt Jesus. Hvem kunne vel tenkt at Matteus var en person med Aspergers syndrom? Det setter en ekstra spiss på fortellingen - Jesus og hans brokete gjeng av en gjeng fiskere, en toller og et par ultranasjonalister, blant annet. Guds rike er virkelig et opp-ned rike.
Hvem er Jesus? Det viktigste spørsmålet av alle
 |
| Herlig bilde: “Jesus laughing” |
Det vakre med å få muligheten til å bli kjent med karakterene rundt Jesus, er at vi kan identifisere oss mye mer med dem. Vi identifiserer oss rett og slett mer med bibelen, og det må jo være en god ting. Det blir ikke bare en historie vi kan distansere oss til. Det var da, liksom. Det kommer så veldig mye nærmere, og det rører dypt i hjertet, slik bare riktig god og salvet forkynnelse kan. Og nå en filmserie. Jeg må bare innrømme at jeg ikke var i det minste forberedt på hva som kom. Etter å ha sett en en del episoder på rad i formiddag fordi en ble så grepet at en bare måtte se neste, så var jeg utgrått at jeg fikk hodepine! Og hva var det som var mest gripende? Jo, hvordan Jesus fremstår. For det er jo Jesus som er hovedpersonen i evangeliene, og hvordan vi forstår og oppfatter hvem han er, er det viktigste med en slik filmatisering. Her opplever jeg at The Chosen virkelig har truffet spikeren på hodet. Hvordan han møter mennesker er bare veldig spesielt. Som en som virkelig har vært i behov av et mirakel og opplevd at Herren møtte meg og satte meg fri, så er det så spesielt å se en fremstilling av Jesus som er så tett på den Jesus jeg selv har fått æren og gleden av å bli kjent med. Han er så nær og så enkelt og liketil, og så varm. Det som også preger denne serien fremfor andre filmatiseringen jeg har sett, er innslaget av varm humor, også fra Jesus sin side. Kunne Jesus virkelig slå en spøk? Filmskaperne diskuterer dette selv (40 minutter), og de har erfart at nettopp denne vennskapelige, lune, humoren, gjør Jesus til mer av det han kom for: tilgjengelig, noe vi kan identifisere oss med. Når Jesus og disiplene er i bryllup i Kana og Peter slår fast at Andreas overhodet ikke kan danse, og Peter lurer på om ikke han kan hjelp ham litt så svarer Jesus med et lurt flir: “Ikke engang jeg kan gjøre noe med det der.” Blasfemi? Vel, jeg opplever det ikke slik. For det første er det ting Gud ikke kan. Han kan ikke lyge for eksempel. Han kan ikke fornekte seg selv. Og så er det ting han ikke velger å gjøre noe med. Jeg tror de fleste ler av Jesu kommentar, også fordi vi kjenner oss slik igjen. Vi er født på ny og fylt av Ånden, men en hel del egenskaper og begrensninger er slik som før. Jeg har eksempelvis like dårlig stedsans som før, og kan nesten klare å rote meg bort på et offentlig toalett. Vi kan be Gud om å gjøre noe med ting hvor Gud bare rister på hodet og tenker at det er slik at Gud har skapt oss og han syns det er helt greit. Vi skulle gjerne like å være perfekte, men i en form for perfekt som ikke er Guds type perfekt. Denne religiøse perfeksjonismen er ikke gudelig, og det er tydelig for oss i evangeliene, og The Chosen tar det på kornet med sin fremstilling av Jesus. Han var uten synd. Hva det betyr er det Gud som definerer, ikke vi. Det var mye Jesus gjorde som, om vi hadde gjort det samme, ikke hadde blitt akseptert, og det hadde fort blitt oppfattet arrogant og syndig. Han hudflettet fariseerne og de skriftlære med et ganske så saftig språk når han kaller dem slanger og ormeyngdel (Matt 23). Noe er åpenbaring syndig, men en hel del defineres mer ut fra kilden enn faktiske handlinger. Jesus levde i en avhengighet av og i samfunn med sin himmelske Pappa, og det gav ham sin Fars velvilje.
Den Jesus vi møter i The Chosen er tydelig, men samtidig raus og inkluderende. Han flirer skikkelig når fiskerne sliter med å håndtere fiskemiraklet, og han er villig til å møte Nikodemus om natten og møter en lengtende og spørrende mann med respekt og en åpen hånd. Når Jesus står og ser folk i øynene og kaller dem med navn, og forteller dem det bare Far ved sin Ånd kan ha åpenbart for ham, så oppstår noen av de mest rørende øyeblikkene. Og når tårene renner, så er det ikke fordi det er noe menneskelig, platt og sentimentalt ved det. Nei, nei! Det brenner i hjertet, for en kjenner seg igjen. Hvor ville vi ha vært uten Jesus og hans undergjerninger? En sitter igjen med en underlig blanding av dyp takknemlighet og inderlig lengsel. Det formes en bønn i hjertet: Gud, la meg få nåde til å møte mennesker det den måten - med respekt, med en ydmykhet iblandet autoritet og kraft ifra den høyeste Gud, han som er den rette Pappa til alle som kalles barn. I samtalen mellom regissør og skuespilleren som spiller Jesus (40 min), er det tydelig å se at filmatiseringen er født ut av en dypfølt gudsfrykt og egen erfaring med Jesus i en pågående omvendelsesprosess. Min opplevelse er at det preger innspillingen og resultatet. En får rett og slett en møte med Jesus ved å se på.
Hvorfor er The Chosen viktig?
De som har laget The Chosen gir seg ikke ut for at dette er bibelen, men at de snarere lojal mot hovdlinjene i evangeliene og evangeliets verdier. For bibelpuritanister kan nok filmserien være en utfordringen, både fordi en tar seg kunstneriske friheter, og også fordi filmen så tydelig utfordrer datidens skriftpuritanister - både gjennom Jesus, men også gjennom Nikodemus. Det blir så veldig tydelig at forskjellen mellom å elske mennesker med Guds kjærlighet og elske egen skriftforståelse og posisjon rett og slett er himmelvid. Slik sett er The Chosen et viktig initiativ. Vi trenger å se oss selv i lys av Jesus, ikke i lys av vår egen lille skriftforståelse - hvor Guds nåde imot oss - til å være noe helt annet enn det Jesus er - synes å være så mye større - enn nåden imot en hel del andre som etter vårt syn er helt utenfor. Vi trenger å utfordres, og vi trenger å ta inn over oss at det er helt normalt for en disippel av Jesus at det er ting vi ikke forstår, og at det er en opplevelse av risiko og fare knyttet til oppdraget. Hvis vi aldri tar steg i tro, som gjør at det knyter seg litt i magen, så er ikke troen voksende og levende, men syk og døende. Nåde - er noe som virker omvendelse i livene våre, så vi bli mer lik vår Mester. Nåde er ikke en unnskyldning for å være sofakristne som bruker mesteparten av tiden på å klage på det fæle, vantro samfunnet, og ellers på å spekulere på “den store trengsel”. som andre kristne lever i dag ut og dag inn, mens som vi har funnet ut at Gud skal snappe oss ut av, før det tar av. Stakkars oss! Vi tåler jo ikke så mye, kan du skjønne.
Jeg håper at en lykkes med fortsatt å finansiere denne serien. Jeg opplever den unik på flere måter, og jeg anbefaler den på det varmeste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar