Så jeg leste det glede og forventning. At jeg leste en ny og ganske annerledes oversettelse hjalp meg også litt. Og plutselig, når jeg leste kapitlene med bønn til Gud om å få mat, så stod det frem. Jeg leste setningen:
"Maria ble hos Elisabet i omkring tre måneder. Så vendte hun hjem." (Luk 1.56)Faktasetning. Gold og kald fakta. To gravide bodde i samme hus i 3 måneder. That's it. Men den hellige ånd leser ikke setningen slik. For han spurte meg: "Hva tror du at de gjorde disse 3 månedene?" Doesn't tell, svarte jeg. Fødselen til Johannes er neste fokus. "Så Maria og Elisabeth satt og så på hverandre i 3 måneder og levde helt som de hadde pleid, som om ingenting var hendt?" Spørsmålet hang der en stund.... Vent litt - hva var egentlig foranledningen til at de møttes? Oi, oi! Budskap ifra Herren om mirakler som kan få det til å gå rundt på ørene på en. To overnaturlige fødsler, og budskap om at verdenshistorien var i ferd med å møte et solid vendepunkt. Og når de møttes, så ble du fylt av den hellige ånd, og profetisk lovsang steg opp fra hjerte og munn, og med en profetisk innsikt i det som nå holdt på å finne sted. Den hellige ånd gjentok spørsmålet: "Ja, så hva tror du de gjorde disse 3 månedene?" Vel, de må iallefall ha snakket om dette de hadde opplevd. Det må vel egentlig ha vært samtaletemaet antar jeg. "Tror du den profetiske lovsangen var en engangsforeteelse, da?" Nja. Det står ikke at det var en engangsforeteelse, men det står heller ikke at dette fortsatte. "Men hvis du skal lese ut av Skriften hva som preget relasjonen mellom Maria og Elisabeth, hva må du si da?" Ja, det var jo litt av et profetisk fellesskap kan man jo si. "Ja, riktig. Og du mener at du har grunnlag for å si at det ikke var et tett profetisk fellesskap som varte i 3 måneder?" Nope. Det er det vel egentlig ikke noe grunnlag for å si, nei.
Nå så historien helt annerledes ut. De profeterte ikke bare og hadde koseklubb med babyshower selv om ryktene om Elisabeth sin graviditet gikk viden rundt. Her var lovprisning og bønn og kanskje nye profetier som bekreftet og utdypet det forrige. De bar frem det de hadde fått, ikke bare i form av å være gravid, men i form av respons til løftene de hadde fått og Guds verk. Et fellesskap som strømmet over av takknemlighet og takksigelse; av samtaler og meditasjon på det Gud hadde sagt. Sakarja måtte dessverre vent med å ta del. Det er noen ganger slik at Gud finner det best å lime igjen brødsaksa vår når det eneste som kommer ut er motsigelser mot det Gud har sagt skal ta plass. Sakarja bad om et tegn, og han fikk det. Han ble stum. Han vendte selvsagt om lenge før han ble talefør igjen, men stumheten hans var et tegn for flere enn ham selv. Han var iallefall så oppbygd av fellesskapet til Elisabeth og Maria at når han først fikk stemmen igjen, så fløt det over med lovprisning og profeti, der også.
Elisabeth var 6 måneder på vei, når engelen dukket opp og gav sitt gledebudskap til Maria, og Maria var hos Elisabeth i omtrent 3 måneder. Det virker som om hun var det til det første løftet var oppfylt. Et mirakel rydder grunnen for enda et mirakel. Med løftet oppfylt, dro Maria tilbake til Nasareth. Disse to var med å legge grunnlaget for verdenshistoriens største begivenhet så langt. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning. Alt Gud gjør, gjør han som svar på bønn, og disse to gudfryktige damene tok sin etappe, sammen med åndsfylte folk som Simeon og Anna (Luk 2).
Vi sammenligner ofte Maria sin respons med Sakarja sin reaksjon. Maria hadde et naturlig spørsmål, mens Sakarja var hard og vantro. Det er ikke til å komme forbi at Sakarja burde ha lagt all skuffelse og kynisme til side når en lysende engel står foran ham. Og samtidig er det veldig menneskelig å la skuffelsene sette seg slik at det blir en del av den man er.
"Langvarig venting gjør hjertet sykt, et oppfylt ønske er et livets tre." (Ordspr. 13,12)
Langvarige skuffelser gjør at en lett vil prøve å beskytte seg sjøl mot flere skuffelser. En orker bare ikke flere av dem. Utfordringen med dette er åpenbar. På den dagen som virkelig er din dag, kan du bli din egen fiende og reagere ut fra et sykt og såret hjerte. Vi kan se både Guds korreksjon og Guds godhet i historien med Sakarja. "Hvordan kan jeg vite at dette kommer til å skje?" Vær så snill, ikke server meg enda en skuffelse - jeg orker ikke flere. - Hvordan? Jo, det skal jeg si deg: Siden du ikke engang tror på en skinnende engel ifra Guds himmel, så er det ikke stort mer jeg kan stille opp med annet enn å gi deg et tegn som vil følge deg helt inntil løftet er oppfylt. Vi kan enten velge å fokusere på Guds strenghet eller Guds godhet. Tror du Sakarja var mest lei seg eller mest glad i tiden fremt til Johannes ble født? Selvsagt skjønte han at han hadde bommet med god margin. Men han fikk god medisin: lyttetrening. Det er det flere av oss som trenger. Hvor mange prosent av bønnelivet ditt er lytting og hvor mye er at du "informerer" Gud om behov og hva han bør eller burde gjøre? Vi har det så travelt i vår moderne verden at vi har glemt kunsten å meditere. Meditasjon i bibelsk forstand har flere sider. Tungetale er en form for meditasjon som kan ha noe til felles med former for meditasjon som vi kristne liker å ta avstand ifra. Formen kan se lik ut, men kilden er Ånden.
"For hvis jeg ber og taler i tunger, er det ånden min som ber, men forstanden har ingen nytte av det." (1. Kor 14.14).Det å be i tunger gjør noe med både ånden og forstanden. Vi som praktisert å be i tunger, har erfart hvor effektivt det kan være å be i tunger når en en under press og har tankekjør. Det er flere grunner til det. For det første er det vanskelig å få forstanden til å forme bønner som bygger opp og får oss i riktig retning når alt som kommer derifra er negativt. Vi er fri til å dele alt vi tenker med Herren, og en del ganger er det nok å dele det og legge det ifra seg med takk til Gud (Fil 4.6-7). Med takk kommer nærvær og fred som overgår all forstand. Men når vi har tankekjør så går tankene i loop og det er en uro i vårt indre som sparker maskineriet igang igjen omtrent før forrige negative tankerekke er fullført. Når vi ber i tunger skjer to ting. Sinnet blir gradvis deaktivert i forhold til autopilotmodusen og kommer mer til ro samtidig som vår ånd blir styrket. Styrkeforholdet mellom ånden og sinnet endres. Uroen gir seg, og med det så faller også tankene til ro. Har du lagt merke til at det er lettere å få noe over til noen som ikke snakker hele tiden? Sånn er det med tankene våre også. Gud slipper lettere til når den paniske pratesyken har lagt seg. Noen tenker på kristen meditasjon som bare å meditere på bibelvers. Men kristen meditasjon er større enn det. Vi kan be i tunger og tale i et språk vi ikke forstår. Når bibelen sier at forstanden er uten nytte, så innebærer det at den blir uten frukt. Det greske er akarpos - gresk a som betyr ikke/uten og gresk karpos - frukt. Vi kan tenke det på som at vi får ikke puttet noe inn i forstanden fordi den blir "bypassed". Men vi kan også se det slik at vi plukker bort dårlig frukt - negative tanker, mens vi ber i tunger. Meditasjon er ikke enten å fylle eller å tømme. Dersom vi skal erstatte tanker i et sinn som er allerede er overfylt, så kan det være en god idé å roe det ned for å gi plass til alternativer, også. Det finnes medisiner som roer ned følelser og tanker, og for noen kan slike være nødvendig, men tungetale som meditasjonsform er langt å foretrekke. Forskjellen på kristen meditasjon og østlige religioner er at i buddhisme og hinduisme er tomhet er selve målet; det å bryte en evig sirkel av reinkarnasjon. I kristenlivet er målet å bli fylt av Gud, og det innebærer også at vi får et fornyet sinn (Rom 12.3). Men den som ikke har erfart at det å tale i tunger ikke kan fjerne tanke- og følelsesmessig ubalanse og uro, har en erfaring til gode. Et par timer med bønn i tunger kan gjøre underverker i forhold et oppjaget og stressa sinn. Ånden i vår ånd begynner å tale til oss og vi får nye perspektiver på utfordringene; og fordi det nå ikke er uro og bekymring som skriker for høyt, så hører vi ham. Vi må ikke sette ulike verktøy Gud har gitt oss opp mot hverandre. Fortell en som har klinisk depresjon og angst at den eneste måten til bedring er terpe på bibelvers, og du har gjort deg fortjent til medaljen "Jobs venner" - de endimensjonalt rettroende som ender opp med å trykke ytterligere ned de som lider ille. Andre eksempler på kristen meditasjon er at vi eksmpelvis også sette på lovsangsmusikk og la den betjene oss og etter hvert synge med ettersom vi merker at vår ånd er styrket og ved å lytte og synge med (som på gode dager er umiddelbart). Da mediterer vi på hvem Gud er og på løfter han har gitt oss. Vi kan ta frem profetiske ord og tidligere seire Herren har gitt oss. Maria begynte en vane de 3 månedene med Elisabeth som hun fortsatte med. Hun gjemte ting hun hørte med ikke umiddelbart forstod rekkevidden av i hjerte sitt og grunnet på det. Og selvsagt: å drøvtygge på og gjenta bibelvers er også kristen meditasjon, som også gir grunnlag for en viktig side av Åndens liv og virke i oss: å minne oss. Å lære viktige skriftsteder utenatt er livsviktige piler i pilekoggeret.
En dimensjon av tungetale som har med det å roe ned sinnet; tanker og følelser, er at det hjelper oss inn i lyttemodus.
"Derfor må den som taler i tunger, også be om å kunne tyde det." (1. Kor 14.13)Når jeg ber i tunger, er jeg i nysgjerrighetsmodus. Jeg er kronisk nysgjerrig på å finne ut av ting - nesten til det plagsomme. Men det har vært en viktig positiv drivkraft for meg, også: "Hei, hva holder vi på med nå, Herre?" Paulus snakker om å bygge opp de andre i 1. Kor 14, men han snakker også om en balanse mellom ånd og forstand. Det er godt å gi Gud anlendning til å tale til oss uten at hode må henge med. Men hodet sin begrensning betyr ikke at vi bare skal koble det fullstendig av. Som en engelsk forkynner sa det om fornyelse av sinnet: "He did say the renewal of our mind, not the removal." Å få tydningen på det du ber om, gir oppbyggelse både for ånd og sin - en dobbelt del. Og noen ganger er tydningen nøkkelen til bønnesvar, også. Gud kan gi deg instruks om hvordan du kan bidra til bønnesvaret du ber om. Det er en som har sagt at allerede besvarte bønner gir lite bønnesvar. Vi har bønnesvaret rett foran oss, men vi får det ikke med oss, for bønnelista vår og pliktmotivasjonen står i veien. Vi går ikke i lyttemodus; vi er for opptatt av å "overtale" Gud. Når vi ser lite bønnesvar, så kompenserer vi med lengre bønner. Men hør dette, som Ånden delte med meg en dag:
"Tro er omvendt proporsjonal med lengden på bønnen du ber. Jesu bønner: Lasarus, kom ut! og Lukk deg opp! var bønner med øyeblikkelige gjennombrudd."Det er Jesus som sier at det er hedninger som ber lange bønner i den tro at da blir de bønnhørt. Forsøk på manipulering av Gud uten å kjenne Gud ligner på spiritisme. Å tale Guds ord inn i situasjon fordi vi kjenner ham, er kristen identitet. Det ene er tomhet. Det andre gir gjennombrudd og fullkommen glede, ifølge Jesus (Joh 16). Kan vi ikke dele hjertet med Herren og fortelle ham hvordan vi føler? Selvsagt kan vi det! Både frustrasjon og gleder. Salmene er full av det, og det fantastisk bønnebok for en daglig vandring med Jesus. Men tro kommer ikke av at vi ber lange bønner. Vi ber korte bønner fordi vi tror at han hører oss, og den troen kommer ifra fellesskapet med ham. Dersom det skal være et fellesskap, så må det nødvendigvis innebære dialog. Vi må høre han tale til oss, og da er det ikke bare snakk om at vi har en daglig porsjon med bibellesing, så bra og viktig som det er. Han vil lede våre bønner med sin Ånd, og gir vi ham lov til det, er det helt slutt på at bønn er kjedelig. Om vi syns bønn er kjedelig, bør vi begynne med bønnen: "Herre, lær oss å be!"
Ja, Herre lær oss å be, både å fellesskap med Far slik du har fellesskap med din Pappa, og å tale ditt bydende ord inn i situasjoner med den tro som bor i deg, Jesus! Hjelp oss å være der for hverandre når den ene skuffelsen tar den andre og vi kjenner at vi synker ned i motløshet og en stiv og bitter ånd. Hjelp oss ikke å dømme hverandre, men å oppmuntre til en myk og med en myk, barmhjertig og kjærlig ånd. La oss dyrke et fellesskap av å feire det du gjør - dine løfter til oss oppfylt; et fellesskap av å ta imot profetiske ord i den hensikt å ta vare på det gode, og å jage etter oppfyllelsen av dem. Herre, åpne våre øyne, så vi ser hva som faktisk styrer begivenhetene i verden og at vi tar den rollen du har tiltenkt din menighet: en lovprisning på jorden. Pappa Gud, du har gitt oss Jesus og du har overført ditt rike til oss i ham. Men vi har rotet det til og forstår lite av hvilke muligheter du har gitt oss - og finner det fort mer fristende å leve behandlige liv. Herre, vil du tilgi, rense og vekke oss opp? Gud, la oss få høre på den siste dag: Vel gjort, du trofaste tjener. Ja, kom Jesus. Kom, Herre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar