Hvor begynner reformasjon? Hvor kommer berging og gjenopprettelse ifra? Jo, det kommer ifra vår himmelske Far. I dette verset er det snakk om fedres hjerter som vendes. Altså om fedrenes omvendelse. Vi som fedre har en spesiell rolle. Det er rart når noen blir provosert av det, for den er like enkelt som at himmelen er blå og gresset grønt. Hvorfor har fedre en spesiell rolle? Fordi det bare er fedre som kan være fedre. Veldig dyp matematikk. Fedre = fedre. Fedre ! = mødre (!= betyr ikke lik i en rekke programmeringsspråk). Har mødre en spesiell rolle? Selvsagt. Det er jo bare mødre som kan være mødre. Mødre != fedre. Enkel logikk. Problem oppstår bare når en vil bryte med en enkelt lædom vi lærte på barneskolen. Setter du likhetstegn så må det være det samme på begge sider. At noe er ulikt betyr ikke at det er feil. Det betyr bare at det er ulikt. Det er når vi roter med Guds skaperordning at ting blir feil. Du kan ikke prøve å være noe annet enn det du er uten samtidig å miste det du var ment til å være. Ulikhet skaper framdrift og dynamikk. Vi liker det ikke, for ulikhet har en tendens til å skape brytninger og fremmedgjøring. Å være ett betyr ikke å være lik. Guds ordning er enhet i ulikheter og mangfold. Uten mangfold, ingen enhet - da blir det heller mangel, uniformitet, og kjedsomhet. Er du en som er ydmyk, lærevillig, søkende, nysgjerrig med et åpent sinn, så er det mye du vil ha lettere for å gripe Guds rike. Det mangfoldet du erfarer er Guds vesen. Gud er mangfoldig og stor. Han er ikke ensidig og kjedelig. Når du er åpen for mangfold er derfor du åpen for Guds storhet. Bildet er større enn deg - alltid.
Når Lukas siterer Malaki i dagens vers, så bruker han den greske oversettelsen av GT (LLX), som mye godt var bibelen til menigheten i det første århundre. Her nevnes ikke barna, slik det gjør det i den hebraiske teksten, men de ulydige. Poenget blir det samme; enten det er å lede ulydige til *omvendelse* (hovedtema), eller at generasjoner finner hverandre i Guds plan og hensikt (frukt av omvendelse), så begynner det med fedrenes hjerte. Hvilket mål har vi for livet? Hvordan måler vi suksess? Bibelen måler det i hvordan det går med neste generasjon. Det er når du ikke er der lenger en ser hva en har reprodusert - der er da vi ser fruktene. Men er det dette perspektivet vi har? Er det barne- og ungdomsmøtene vi sloss om å få delta i? Er det hjemmebane - med egne barn - vi prioriteres høyest? Med skam må jeg erkjenne at det har ikke vært slik. Det vil si: jeg våknet og begynte å involvere meg i barnearbeid i menigheten og i regionen. Jeg elsker barnemøter. Jeg elsker når barn er med på cellegruppemøter. Barn er en umåtelig undervurdert ressurs i Guds rike. Jeg kjenner flere helter i Guds rike som sier at de beste forbederne de har, er barn. Men skal vi se dette vokse frem må vi komme oss videre fra "Jesus elsker alle barna" modus. Bibelhistorier er bra. Når jeg har barnemøter elsker jeg å spille historiene ut sammen med barna. Det man gjør og opplever, det husker man. Det man bare hører, det kan fort glemmes. Hvis vi hadde spurt voksne mandag om hva som ble forkynt søndag, så hadde en blitt skremt hvor lite som huskes og skjønt hvor tåpelig det er å holde 45 minutters teoriforelesning og kalle det forkynnelse av Guds ord. Det er forkynnelse som har satt seg fast i meg som jeg husker som i går. Jeg kan telle disse talene på ikke mye mer enn en hånd og jeg har vært aktiv møtedeltaker i over 30 år. Og dessuten; jeg er plaget med klisterhjerne og husker en tale bedre enn de fleste. Vi burde klare å samle iallfall de eldste barna sammen med oss og legge opp forkynnelsen deretter. Det hadde blitt bedre for alle parter. Jeg har vært vitne til barnearbeid som utfordret meg minst like mye som år med konferanseforkynnelse. For det første - bare forkynnelsen i seg selv. Dette var saker - tydelig, utrustende, utfordrende og engasjerende. Barna hoppet opp og ned for å svare. La seg ned for å høre ifra Gud. Bad for hverandre og betjente hverandre. Jeg har også hørt om hvordan disse barna har betjent voksne og virkelig fått sikringene til å bli glødende. Vår yngste datter var med selv om alt foregikk på engelsk. Tilbake i egen forsamling, spurte jeg henne hvordan hun hadde opplevd dette. Hun gav meg klar melding: "Altså, disse barnemøtene vi har. Det er jo bare lek og fjas. Vi må jo få skikkelig trening, hallo! Det er ikke nok med bare mat, den samme bibelhistorien vi har hørt tusen ganger, og så: ut og lek!". Jeg rødmet. Jeg forstod så altfor godt hva hun mente, og jeg hadde virkelig prøvd å gjøre noe med det. Men hvilke forbilder hadde vi hatt? Dette måtte pioneres, og nå hadde jeg sett "barneprofeter" i aksjon. There is no such thing as a junior Holy Spirit. Det fins barn som ser under som få av oss voksne noensinne har sett. La dem komme til Jesus, for Guds rike hører slike til. Men vi har vært som disiplene, og tenkt at Gud har viktigere ting fore. Vi kan organisere det vi gjør på mange måter, men om det vi gjør ikke ender med at vi tjener Gud sammen som familier, så er det ikke Guds rike. Pappa Gud vil familie. Hvorfor? Fordi han er Far. Det er hvem han er.
Det er noen som har sagt at en generasjons mål for suksess er i hvor stor grad de blir golvet til neste generasjon og ikke taket. Når Gud oppsummerer folk sine liv, så er neste generasjon med på vektskåla. Moses hadde Josva, David la hele sin sjel i utruste Salomo - og det begynte bra. Elia hadde Elisja. Og hvem var det som fikk ha stevnemøte med Jesus på åpenbaringsfjellet? Jo, Moses og Elia. De som hadde lyktes best med oppdraget: å ha en etterfølger som tok arbeidet videre fremover og ikke tilbake. Hvis fokuset er på deg og din tjeneste, så bommer du grovt. Spørsmålet er: Hvem vokser med Jesus og blir oppbygd og utrustet på grunn av deg. Hvem blir vunnet for ham? Edruelige spørsmål. Du skjønner, Gud tenker i generasjoner. Det ene bygger på det andre. Gud vil at du skal legge igjen en arv til de som kommer etter (Ordspråkene). Ikke bare penger, selv om det er bra det også. Men en åndelig arv av overgivelse og helhjertethet og pionerånd.
Dette dreier seg selvsagt om mer enn barnemøter. Det dreier seg også om forholdet mellom generasjoner av unge og voksne. Det innebærer å klare å ha to tanker i hodet samtidig. Det dreier seg om ikke å lage skiller som bibelen ikke lager - som arbeidet og menigheten, der menighetens rolle kun blir å være til for dem som er i arbeidet, som da typisk er betalte fulltidsarbeidere fra de blir tatt ut for arbeidet til dem går av med pensjon. Lønnet arbeid for å ha muligheten til å reise, er absolutt en nytestamentlig dimensjon, men i NT er dette bildet mye mer dynamisk - en herlig blanding av ung og gammel - av å være på lønn og å underholde seg sjøl gjennom næringsdrift. Fra å være den som er frigjort til å reise, og ta med seg nye for å la dem få smake på pionerarbeid, enten ulønnet eller lønnet for en kortere periode, til å være den som holder seg i ro - arbeider og underholder seg sjøl og bruker resten av tiden til å utruste andre til å reise. Denne siste strategien var det Paulus brukte i Efesus, og som gjorde at "hele Asia fikk høre Guds ord". Paulus brukte næringsvirksomhet og menighetene han hadde ansvar for til å lønne de han sendte for en periode. Selv tok han bare imot lønn fra menighetene i perioder, og til tider delvis. Han visste hvordan det var å ha det trangt og hvordan det var å ha rikelig. Det ble ikke et dem og oss. Ikke mellom menighet og arbeid, og ikke mellom generasjoner. Paulus valgte yngre til å lede eldre. Eldste har ikke med alder å gjøre, men modenhet og utrustning. Eldste som ikke blir involvert i pionerarbeid og reising, blir fort nærsynte. Det er en levende dynamikk mellom å bygge lokalt og å sende, i nærområdet, i regionen, nasjonalt og internasjonalt. Og når de eldste reiser, gjør de det ikke alene, men de tar noen med seg fra den yngre generasjonen, eller den eldre for den slags skyld. I en menighet jeg var eldste for hadde vi en verdi:
Vi ville ikke låse penger på bygg og tradisjonell pastorlønn. Pengene skulle brukes til å utruste og å nå ut.
Så vi gav hver cellegruppe et budsjett på 4000 kroner til utadrettet arbeid. Det var ingen overskridelser. Vi var ikke i nærheten på å bruke opp budsjettet. Jeg var helt fortvilet. Hva skulle jeg svare Herren når det lokale evangeliseringsbudsjettet viste nesten 0? Jeg bad cellegruppelederne på mine knær: vær så snill å berge oss ut av denne situasjonen. Vi kjører ikke store kampanjer. Vi tror på å være til stede der vi bor. Tiende og offringer er for å utruste oss til å gjøre Guds vilje sammen. Hellige må da kunne bruke hellige penger for Guds sak? Vel, da ringte det etter en stund en gruppeleder. Om han kunne kjøpe noen ny kaker for han ville invitere naboene. Jeg rev nesten av meg håret. Ikke fordi han ville gjøre noe sånt, men fordi han følte han måtte spørre om lov. Hvorfor i all verden trodde han at vi hadde satt dem til å være gruppeledere? Fordi vi ikke trodde de kunne styre bruken av 4000 kroner av felles penger?! "Ja," sa jeg. Vær så snill å kjøpe de beste kakene i byen. Og hvis noen spør deg hvorfor, si at Jesus er verdens beste konditor!" (vel, han laget ihvertfall verdens beste vin). Hvor forsiktig og krypende går det an å bli? Vi er sønner og døtre av den Levende Gud, og så må vi spørre de eldste om lov til å kjøpe kake til naboene? "Ja, men da blir det jo enkelt å velsigne folk. Trenger jo ikke å koste noe en gang?" 1) Hvem har vært trofast, så det er noen penger å bruke? 2) Og hvem har sagt det skal være vanskelig for enhver pris? 3) Og hva skal egentlig tienden gå til om ikke mat i huset betyr at vi har noe å dele med andre. Er vi blitt så overåndelige og forførte at vi tenker tiende betyr åndelige mat som vi får hver søndag av en som vi betaler for å fore oss? I mange land havner slike i fengsel før de går en halv meter. Hvem forer lammene, da? Men her har trofaste ledere har lært dem å spise selv. Det er normalt utvikling. Blir du matet er du enten en baby eller så har du havnet på sykehjem og du nærmer deg slutten av dette livet. Folk uten bibler tenker på hvordan de er opplært. Hva er dette livet, egentlig? Evangeliet kan oppsummeres i noe som kan huskes og leves. Paulus oppsummerer det slik: Husk på Jesus, Guds Salvede. Husk på frelserkongen, han som av Far fikk den hellige Ånd. "Bli i ham, slik salvesen har lært dere" (1.Joh). Der hvor pengene våre er, der vi finner det verdifullt investerer, der vil hjertet vårt være. Er det I store bygg med behagelige stoler, store parkeringsplasser og betalt pastor? Eller vil vi bruke penger til å utruste Guds folk til å betjene de fattige og fortapte? Bygg kan være bra om det betjener samfunnet rundt og bringer midler inn i Guds rikes arbeid. Lønnete medarbeidere kan være bra om det fungerer som golv, utvidelse og utrustning for Guds folk og ikke passiviserende underholdning.
Det er reformasjon på vei. Og det begynner med fedre som venner om. Som vender hjertet sitt til Gud og ender opp med å tjene den kommende generasjonen. Herre, vis miskunn, for vi har sviktet. Herre tilgi og rens. La generasjonene finne hverandre i deg, Gud, så ikke landet skal bli slått med bann.
Det er noen som har sagt at en generasjons mål for suksess er i hvor stor grad de blir golvet til neste generasjon og ikke taket. Når Gud oppsummerer folk sine liv, så er neste generasjon med på vektskåla. Moses hadde Josva, David la hele sin sjel i utruste Salomo - og det begynte bra. Elia hadde Elisja. Og hvem var det som fikk ha stevnemøte med Jesus på åpenbaringsfjellet? Jo, Moses og Elia. De som hadde lyktes best med oppdraget: å ha en etterfølger som tok arbeidet videre fremover og ikke tilbake. Hvis fokuset er på deg og din tjeneste, så bommer du grovt. Spørsmålet er: Hvem vokser med Jesus og blir oppbygd og utrustet på grunn av deg. Hvem blir vunnet for ham? Edruelige spørsmål. Du skjønner, Gud tenker i generasjoner. Det ene bygger på det andre. Gud vil at du skal legge igjen en arv til de som kommer etter (Ordspråkene). Ikke bare penger, selv om det er bra det også. Men en åndelig arv av overgivelse og helhjertethet og pionerånd.
Dette dreier seg selvsagt om mer enn barnemøter. Det dreier seg også om forholdet mellom generasjoner av unge og voksne. Det innebærer å klare å ha to tanker i hodet samtidig. Det dreier seg om ikke å lage skiller som bibelen ikke lager - som arbeidet og menigheten, der menighetens rolle kun blir å være til for dem som er i arbeidet, som da typisk er betalte fulltidsarbeidere fra de blir tatt ut for arbeidet til dem går av med pensjon. Lønnet arbeid for å ha muligheten til å reise, er absolutt en nytestamentlig dimensjon, men i NT er dette bildet mye mer dynamisk - en herlig blanding av ung og gammel - av å være på lønn og å underholde seg sjøl gjennom næringsdrift. Fra å være den som er frigjort til å reise, og ta med seg nye for å la dem få smake på pionerarbeid, enten ulønnet eller lønnet for en kortere periode, til å være den som holder seg i ro - arbeider og underholder seg sjøl og bruker resten av tiden til å utruste andre til å reise. Denne siste strategien var det Paulus brukte i Efesus, og som gjorde at "hele Asia fikk høre Guds ord". Paulus brukte næringsvirksomhet og menighetene han hadde ansvar for til å lønne de han sendte for en periode. Selv tok han bare imot lønn fra menighetene i perioder, og til tider delvis. Han visste hvordan det var å ha det trangt og hvordan det var å ha rikelig. Det ble ikke et dem og oss. Ikke mellom menighet og arbeid, og ikke mellom generasjoner. Paulus valgte yngre til å lede eldre. Eldste har ikke med alder å gjøre, men modenhet og utrustning. Eldste som ikke blir involvert i pionerarbeid og reising, blir fort nærsynte. Det er en levende dynamikk mellom å bygge lokalt og å sende, i nærområdet, i regionen, nasjonalt og internasjonalt. Og når de eldste reiser, gjør de det ikke alene, men de tar noen med seg fra den yngre generasjonen, eller den eldre for den slags skyld. I en menighet jeg var eldste for hadde vi en verdi:
Vi ville ikke låse penger på bygg og tradisjonell pastorlønn. Pengene skulle brukes til å utruste og å nå ut.
Så vi gav hver cellegruppe et budsjett på 4000 kroner til utadrettet arbeid. Det var ingen overskridelser. Vi var ikke i nærheten på å bruke opp budsjettet. Jeg var helt fortvilet. Hva skulle jeg svare Herren når det lokale evangeliseringsbudsjettet viste nesten 0? Jeg bad cellegruppelederne på mine knær: vær så snill å berge oss ut av denne situasjonen. Vi kjører ikke store kampanjer. Vi tror på å være til stede der vi bor. Tiende og offringer er for å utruste oss til å gjøre Guds vilje sammen. Hellige må da kunne bruke hellige penger for Guds sak? Vel, da ringte det etter en stund en gruppeleder. Om han kunne kjøpe noen ny kaker for han ville invitere naboene. Jeg rev nesten av meg håret. Ikke fordi han ville gjøre noe sånt, men fordi han følte han måtte spørre om lov. Hvorfor i all verden trodde han at vi hadde satt dem til å være gruppeledere? Fordi vi ikke trodde de kunne styre bruken av 4000 kroner av felles penger?! "Ja," sa jeg. Vær så snill å kjøpe de beste kakene i byen. Og hvis noen spør deg hvorfor, si at Jesus er verdens beste konditor!" (vel, han laget ihvertfall verdens beste vin). Hvor forsiktig og krypende går det an å bli? Vi er sønner og døtre av den Levende Gud, og så må vi spørre de eldste om lov til å kjøpe kake til naboene? "Ja, men da blir det jo enkelt å velsigne folk. Trenger jo ikke å koste noe en gang?" 1) Hvem har vært trofast, så det er noen penger å bruke? 2) Og hvem har sagt det skal være vanskelig for enhver pris? 3) Og hva skal egentlig tienden gå til om ikke mat i huset betyr at vi har noe å dele med andre. Er vi blitt så overåndelige og forførte at vi tenker tiende betyr åndelige mat som vi får hver søndag av en som vi betaler for å fore oss? I mange land havner slike i fengsel før de går en halv meter. Hvem forer lammene, da? Men her har trofaste ledere har lært dem å spise selv. Det er normalt utvikling. Blir du matet er du enten en baby eller så har du havnet på sykehjem og du nærmer deg slutten av dette livet. Folk uten bibler tenker på hvordan de er opplært. Hva er dette livet, egentlig? Evangeliet kan oppsummeres i noe som kan huskes og leves. Paulus oppsummerer det slik: Husk på Jesus, Guds Salvede. Husk på frelserkongen, han som av Far fikk den hellige Ånd. "Bli i ham, slik salvesen har lært dere" (1.Joh). Der hvor pengene våre er, der vi finner det verdifullt investerer, der vil hjertet vårt være. Er det I store bygg med behagelige stoler, store parkeringsplasser og betalt pastor? Eller vil vi bruke penger til å utruste Guds folk til å betjene de fattige og fortapte? Bygg kan være bra om det betjener samfunnet rundt og bringer midler inn i Guds rikes arbeid. Lønnete medarbeidere kan være bra om det fungerer som golv, utvidelse og utrustning for Guds folk og ikke passiviserende underholdning.
Det er reformasjon på vei. Og det begynner med fedre som venner om. Som vender hjertet sitt til Gud og ender opp med å tjene den kommende generasjonen. Herre, vis miskunn, for vi har sviktet. Herre tilgi og rens. La generasjonene finne hverandre i deg, Gud, så ikke landet skal bli slått med bann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar