Strandtur med Pappa - en leksjon om vekst

En morgen i ferien våknet jeg tidlig. Noen ganger våkner jeg bare tidlig, mens andre ganger er det Gud som vekker meg. Døsig kan man være uansett. Sånn i halvsøvne kjente jeg på en veldig trang til å bruke tid med Far. Siden resten av feriefølget lå og sov, så forsto jeg fort at det burde skje utendørs. Jeg tok med meg mobilen, headsett og tok sykkelen fatt bortover landeveien et sted i Danmark med lovsangsmusikk på ørene. 

Ved et skilt som sa "flyvesandet" kjente jeg at det rørte seg noe i mitt indre. Ta inn dit, jeg vil vise deg noe, lød den stille indre stemmen som jeg har kjent på så mange ganger før. Flyvesandet 4 km? Jeg stusset litt og fortsatte. Men når uroen bredte seg i magen, og snudde jeg og tok ut mot flyvesandet.

På vei utover mot stranden spurte jeg Herren hva det var han ville vise meg.
"Hva tenker du på når du ser order Flyvesandet?" lød spørsmålet tilbake.
- Sand som fyker, antar jeg?
"Ja, og hva er det som gjør at det fyker av sted?"
- Vind og at det veier så lite?
"Ja. Og slik er det med Guds rike," fortsatte Herren. "Det er lite og lett og sprer seg fort. Alt som skal til er Åndens vind. Men mitt folk har gjort det tungt og komplisert med mange krav til hvordan ting skal være, og derfor gir dem det ikke videre. Jeg vil reise opp en disippelbevegelse hvor praktisk lydighet til mine befalinger gjør at evangeliet sprer seg - en bevegelse som ikke gir seg i kast med store, tunge strukturer som ikke er bevegelige og fleksible og enkle nok og som lager hindringer."

Mens jeg funderte på dette, kom syklet jeg inn i et område med bøkeskog på begge sider. Høye, rake stammer med flott løv på toppen. Jeg la merke til dem, og beundret deres stauthet og styrke. "Alle disse trærne har vært en liten spire en gang, visket Ånden til meg.
Nå er du som en liten spire, nyplantet og skral. Men uten slike små spirer blir det heller ingen Herrens mektige trær. Ikke se ned på deg selv sjøl om du opplever deg skral og skrøpelig i en fase i livet. Du er en spire i min hånd, og jeg vil la deg vokse. Den som lærer noe er en lærling. Der hvor det er liv, er det vekst. Om du vokser, er det ingenting galt med deg. Da er du i rute."

Vel ute på stranden ble jeg noe forvirra. Stranden bar ikke akkurat navnet sitt godt. Heller enn en typisk dansk sandstrand, lå det en rekke store steiner på rekke og rad både på land og til vanns. Jeg ble litt skuffa. Ja, her var det ikke mye flyvesand, tenkte jeg, før jeg kom på det Herren hadde talt til meg tidligere.

Jeg skjønte bildet. De store steinene var ikke akkurat veldig flyttbare - det var ikke nok med vind. Herren visket: "Når min menighet er som dette, så bærer den ikke navnet sitt godt. Min menighet er en disippelflokk, og den bærer rikets frukt og se riket utbredt. Evangeliet er så enkelt at alle kan lære det, 'ingen skal fare vill,' sier profetene. Men mange har gjort seg avhengige av enighet om ting som ikke betyr noe for daglig disippelliv. Det frigjør ikke mennesker til å dele det de har lært. Det som en har lært å gjøre, kan en lett dele: 'Se hva jeg gjør!' Alle kan gjøre det. Kunnskap gjør stolt, men kjærlighet bygger opp. Den som bygger opp, frigjør. Den som briljerer med kunnskap trykker ned og gjør folk usikre. Du må gi folk det de kan gi videre med de ressursene jeg har gitt dem. Det andre blir som disse steinene. Det kan samle folk, men det gir ikke framgang og vekst for mitt rike. Lær folk å ta til seg næring fra skriftene, og å prøve liv og lære på de få og grunnleggende disippelverdiene: Her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Du kan få disse steinene i luften. Du kan få store fly i luften, også. Men jeg har lovt dere Ånden, ikke egne flyselskap. Ikke søk det verden søker etter, berømmelse og mye oppmersomhet blant sine egne. Disipler blir til i det små, gjennom hardt og målrettet arbeid. Oppmerksomhet fra verden kommer med mine undergjerninger, og med oppmerksomhet kommer motstand og forfølgelse. Lær av meg, og du vil finne visdom."

Litt lenger borte på stranden falt øye mitt på noen avsvidde trestammer. Tilskyndet av Ånden gikk jeg bort for å se nærmere på dem. "Disse har vært som de store flotte trestammene du så i skogen. De er blitt brent, hugget nede og overlatt til seg selv. Det kan være ulike livskriser; sykdom og død, forfølgelse, splittelse og kjødelighet - egen eller andres, eller samlivskrise. Du har hatt din krise. Du var en slik, men nå er du en ny spire på vei til å bli en stamme som er større og sterkere enn den du var. Et kvelvet tre, reises ikke opp igjen. Heller ikke jeg reiser opp trær som velter. Jeg begynner heller på nytt med et frø i hjertet, et nådeverk, en ny start."
- Hva da med den stammen der borte. Den er jo helt svart? spurte jeg. "Noen blir værende i skuffelsen og tapet. Om du blir værende i flammen, brenner du til slutt opp. Men nåde til ny start er tilgjengelig for alle som vil gi slipp på det gamle. Tenk på spiren som gror, ikke på stammen som var."
Jeg skjønte at det var et alvor i dette. Jeg kunne bli liggende som den forbrente stammen på en øde strand som ingen tilsynelatende hadde omsorg for, eller så kunne jeg være den spiren som vokste til et fruktbart tre. Tap og motgang er vondt, og til å begynne med kan smerten overskygge alt annet. Men det er en vei til legedom, framtid og håp. Det betyr et steg om gangen - valg en gjør hver dag. En kristen bror jeg ser opp til har sagt: "Du har ikke råd til å tenke andre tanker om deg selv, enn dem Herren tenker." Det viktigste om deg, er det Herren har sagt. Det definerer hvem du er og din framtid.

Videre ledet Herren meg bort på en campingplass like ved. Ved inngangen var det en bom, men med sykkelen kunne jeg lett sykle rundt den. "Ser du?" spurte Herren i det jeg rundet bommen. "I små strukturer blir det som ellers er hindringer lett passert. Men bil hadde du blitt stoppet. Men med sykkel kom du forbi."
Mot stranden igjen syklet jeg på en sti og passeringen i et gjerde var smal. Jeg gjentok lærdommen fra porten: Det små kan passere der det som er stort blir stoppet. Når jeg kom til stranden, så jeg fort at denne delen var ryddet. 

Bygg, bygg! Rydd vei! Ta bort hver snublestein" sier profeten. Jeg nikket gjenkjennende på skriftstedet et sted i Jesaja. Og jeg forstod oppdraget. Vi må finne en måte å gjøre disipler på som er annerledes enn det vi har lært. Som handler om hverdager og praktisk liv mer enn å gjenta læresetninger som endatil kan skape strid. Og ikke minst handler det om å gi det som kan gis videre, med de redskaper Gud har gitt, og uten alle menneskelige opplegg som Gud ikke har satt for forutsetning. Lett og fleksibelt og samtidig tydelig og grunnfestet i nåde og sannhet.
Jeg syklet hjem og grunnet på det Gud hadde vist meg på en strand på en ferietur. Gud hadde pekt ut retningen. Før jeg kan gjøre disipler må jeg bli en disippel. En disippel gir videre det en har lært å sette ut i livet først og fremst. Jeg har hørt på tonnevis med undervisning og vært på et 50-talls konferanser. Mye har vært bra. Om jeg er den eneste som ikke har fått til å sette grunnleggende disippelverdier ut i livet, så er jo det supert, men jeg er redd for at jeg er langt fra den eneste. Og likevel: for 2000 år siden stod en mann og sa: Vend om og tro på evangeliet, for Guds rike er kommet nær. I den grad Guds rikes realiteter et er langt borte ifra oss, så er det mellom ørene avstanden har oppstått. Gårsdagen er forbi, og morgendagen kjenner ingen. Men idag frelser Herren. Idag må jeg gjøre valg om å sette disippellivet ut i praksis utenfor menighetshusveggene, og å si med min mester: Guds rike er kommet nær!