Dette avsnittet burde gjøre enhver kristen leder edruelig og ydmyk. Skjønt Jesus sier: hvert menneske, så det gjelder alle. Forstår vi hva han sier? Det begynner med åpenbaring på fjellet og budskapet om kors og oppstandelse. Det budskapet bryter alle grenser for menneskelig forståelse og oppnåelse. Disiplene forstår det ikke. De forstår det heller ikke når Jesus snakker om bønn og faste som en livstil inn i nye gjennombrudd. Hva skal vi med nye gjennombrudd? Det går vi så bra slik det er! La oss heller diskutere hvem som er kommet lengst. Ser du? Enhvert snev av stolthet, sammenligning og sekterisme begynner med at noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet blir målestokken. Om Jesus er målestokken er vi på kne i bønn om nåde for den ene som enda ikke er blitt helbredet og utfridd. Er noe annet enn Jesus er målestokken, begynner vi å unnskylde vår tilkortkommenhet, og skjønner ikke at vi er på samme spor som den ufrelste naboen vår: "jeg er jo ikke så ille som noen andre. Se der, du! De trenger hjelp, de!" Nei, vi trenger hjelp. Vi trenger hjelp til å leve som Jesus. Er du i mål? Da er du ikke lenger disippel, men mester. Den som er ferdig utlært, er blitt som sin mester, sier Jesus. Jesu budskap om ydmykende runde med bønn og faste for den ene ble ignorert, sammen med budskapet om korset. Jesus advarer dem. Uten rett målestokk og uten korset, står vi i fare for fall. Vi begynner å sammenligne med hverandre og strekker oss ikke lenger etter ham som er hode. Andre ting blir vår kilde. Vi blir sekteriske. Vi har det! Der er vi som har tegningene, vi har skjønt det. Men nåde begynner med ydmykhet, og det er selve byggematerialet, substansen i Guds byggverk: hans nåde til herlighet og pris. Får vi ikke del i hans herlighet og ære? Jo, det får vi, og vi kaster kronene ned for hans føtter i beundring og ærefrykt og takknemlighet. "Noen opptrer uten apostolisk autoritet. Jeg prøvde å stoppe dem," sier Johannes. Jesus er ikke videre imponert. "Barn. Dette er større en dere. Hva vet dere om de apostler jeg vil reise opp? Stopp ikke mitt verk, men oppmuntre det heller. Se fordeler der andre ser problemer. Folk gjør ting annerledes. Ikke bekymre deg. Gled deg heller og velsign. Da vil du sette deg i posisjon til å lære, og bli utvidet, til å lære bort og utvide."
Jesus snakker om å falle og føre til fall. Det er disiplene han snakker til, ikke primært til den ufrelste naboen vår. Om stolthet, sammenligning og sekterisme hindrer Guds rikes vekst og hindrer "mine små" å se Guds rike, så vil vi bli holdt ansvarlig for det. Jesus snakker om Guds ild som den nye pakts paktssalt. Guds ild faller på offeret som ligger på alteret. Han snakker om korset og helliggjørelse. Fred og helliggjørelse henger sammen. Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre. Jesus sier: tid for å legge seg på alteret, venner. Tid for oppgjør med menneskelige ambisjoner og sammenligning. Tid for å se Jesus som målestokk og rope: "nåde, Herre!" Kan vi anvende Guds ild i oss? Jesus sier vi kan. Det er et liv i omvendelse, hvor vi overgir oss til ham og fester blikket på målet med lengsel og tørst. Høres det anstrengende ut? Det utelukker for det første ikke glede over det Gud gjør i og gjennom oss. Men det er glede som har et tydelig element av takknemlighet til Gud i seg, for det han ber oss om å gjøre, er langt ut over våre evner. Det er nettopp derfor det er viktig ikke å miste den rette målestokken av syne. Det minner oss om 1) Det er mer land å innta 2) Veien inn i landet heter Guds nåde 3) Han gir den ydmyke nåde og står den stolte imot. Tid for å briske seg? Nope. Men rose seg av Herren er det masse rom for. Paulus sier at troens lov utelukker selvros fordi tro er bygd på nåde. Nåde er både det som gir tro og det middelet troen virker igjennom. Nåde er Guds kjærlighet til oss. Derfor sier han: her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Hvordan kan vi elske? Han elsket oss først. Hvordan kan vi uttrykke hans nåde? Når vi ser behovet for og tar imot nåden og anvender den i våre egne liv. Når vi ser hvor ufortjent det er, tenker vi: dette kan jo alle gå del i, når det til og med virker for meg! Takknemlighet gir en frimodighet som ikke lett tråkker folk på tærne, selv om de religiøse føler seg tråkket på av det, også. Men den gir undring og litt misunnelse. Hvor har de fått denne tryggheten og gleden fra?
Venner, der er tid for å legge oss på alteret og invitere Guds ild til å virke i oss. Det er tid for å ha salt i form av ild i oss selv, og holde fred med hverandre. Oppdraget er stort, og vi blir holdt ansvarlige for hvordan vi gir oss til det. Nåde, Gud! La oss vokse opp og legge av oss barnslighetene. Kom med ild, Gud! Og ta bort det som hindrer ditt lys å skinne. Kom med renselse og la oss brenne med hellig ild!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar