Når Jesus underviser om Guds rike, så er han tydelig på Guds rikes potensiale - både at det ser smått og uvesentlig ut i begynnelsen, men at det har potensiale til å gjennomsyre omgivelsene. For Jesus var Guds rike og vekst synonymer. Han underviste om motstand og forfølgelse, men hans forståelse av menighet var at den skulle innta dødsrikets porter (Matt 16). Som konge i riket befaler Jesus sine disipler å gjøre ting som de av egen menneskelige ressurser ikke kan gjøre - å rense spedalske (les: helbrede kreft), få de blinde til å se, og å få rike mennesker til å overgi seg til Jesus og følge ham uansett pris. Han snakker om den gode jord som bærer frukt, og Jesu forklaring på mangel på vekst, er at jordsmonnet ikke holder mål (Matt 13). Han snakker verken om slemme myndigheter som vedtar ugudelige lover eller presse som er mot de kristne, eller om et ateistisk og sekularisert samfunn. Jesu fokus er på to ting: kvalitet i såkorn og kvalitet i jordsmonn. Er dette på plass, så vil det gi vekst - lite til å begynne med, nesten usynlig - men så - eksplosiv vekst som virkelig utfordrer.
Menigheten i sin første tid var tro mot kongen - hans syn på Guds rike og forholdet mellom å gjøre og å undervise. Rekkefølgen er jo interessant, for i apostelgjerningene så er mønsteret i stor grad 1) forkynn gjennom å demonstrere 2) forkynn gjennom å forklare og utfordre til omvendelse. På pinsedag gjorde Gud noe som samlet folk og skapte undring og spørsmål. Peter forkynte og forklarte (Apg 2). Når Peter og Johannes reiser og en som har vært lam fra fødselen av og det fører til at folk samler seg, så forklarer og forkynner Peter (Apg 3). Dette er i tråd med Jesu befaling (Luk 10.9).
Vi har en tendens til å tilpasse vår forståelse av skriftene vil våre egne erfaringer. Men når det gjelder kjernen i evangeliet om Guds rike, så er det skriftene som gir åpenbaring, og erfaringene følger etter. Vi lager forklaringer, eller rettere sagt unnskyldninger for at Guds rike ikke fungerer slik Jesus lover oss. Vi sier at vi bor i Nasaret og at folks vantro hindrer oss. Vel om folk blir voldelige i sin motstand og truer med å hive oss ut fra klippen slik folk i Nasaret gjorde med Jesus, så kan vi bli nødt til å flykte, og da har vi et poeng. Men det vi kaller for kristendomsforfølgelse i Vesten er at presse skriver noe slemt om oss, eller at folk virker like likegyldige overfor Jesus som de gjorde når Peter, Johannes og Pauus holdt på. Vi peker på at vi så noen helbredet og de vendte ikke om likevel, og så overser vi at Jesus helbredet tusenvis og satt igjen med en kjerne av disipler på 12, som vokste til 72 og på pinsedag var blitt 120. Vi overser også at det gjennom 3 års virksomhet var bygd et momentum for vekkelse som eksploderte fra pinsedag og ut. 120 ble til 3000, ble til 5000 foruten kvinner og barn (man gav opp å telle enkeltmennesker, men gikk over til å telle familier). Samaria tok imot budskapet der Jesus allerede hadde vært (Apg 8; Joh 4). I vårt avsnitt er Peter på ferde. Han ser først en lam helbredet og skriftene - jeg understreker skriftene - sier:
"Alle som bodde i Lod og på Saron-sletten, så ham, og de vendte om til Herren" (Apg 9.35)Vi har lært at tro og omvendelse kommer gjennom det vi hører, og det er riktig. Bibelen sier det (Rom 10.17). Men bibelen sier ikke bare det. Det er en dimensjon av å se med øyene. Både i evangeliene og i apostelgjerningene finner vi dette som et mønster. Så når Lukas sier at de som så Æneas, vendte om til Herren, så skjønner vi, når vi tenker helhetlig ut fra bibelen, at det også må ha vært forkynnelse og forklaring underveis. Samtidig så slår det ikke under det faktum at det at de så Æneas gå at som var trigger-punktet som førte til omvendelsen. Om det var slik at det var null sammenheng mellom mirakler og folk sin omvendelse, så hadde det egentlig hatt null å si. Hvorfor? Fordi Jesus befaler oss å gjøre mirakler uansett og sier at det er noe som følger troen (Mark 16.15-16). Men det er Jesus som sier at dersom "dere ikke ser tegn og under, så vil dere slett ikke tro" (Joh 4.48), og resten av det nye testamente understreker det og bekrefter sammenhengen, slik også dagens tekst gjør. Peter reiser opp Tabita fra de døde, og bare ryktene om det førte til at folk undersøkte saken nærmere, og det førte til mange kom til tro. Det vi trenger å forstå er at det ikke bare er snakk om et enkeltstående under eller rykte om sådan. Kirkevekstforskning sier at det gjennomsnittlig tar rundt 5 berøringer med evangeliet for en avgjørelse om å følge Jesus skjer. Tror vi at det var grunnleggende annerledes på de først kristnes sin tid, at alt var så mye enklere da? Jeg tror vi lurer oss selv grundig om vi tenker sånn og vi skyver ansvaret som Gud har gitt oss over på dem Gud har sagt at vi skal tjene med evangeliet. Det er en veldig alvorlig ting å gjøre.
Når det gjelder hva som fører til vekkelse, så kan det synes som om vi har to leirer imellom Guds folk - "øvresalen" og "etter øvresalen"-tilhengere. Den første vil vi skal stenge oss inne og be inntil pinsedag manifesterer seg, og den andre vil at vi skal bruke hver anledning ute blant folk og forkynne. Vel, det var vel satt litt på spissen. Finnes det ikke noe imellom her? Jo, heldigvis gjør det det. Noe av utfordringen er å forstå Åndens dåp og Åndens kraft etter pinsedag, for vi er vel alle enig om at pinsedag sånn historisk har funnet sted. Mennesker opplever fremdeles Åndens dåp, og de taler i tunger, profeterer og ser mennesker helbredet ved håndspåleggelse. Samtidig ser vi at menigheten, spesielt i Vesten, ikke har det nivå av gjennombrudd og mirakler som vi ser de første apostlene hadde. De 120 ble ikke bare døpt i Ånden på pinsedag. En del av dem hadde brukt ca 3 år på JSSM (Jesus' School of Supernatural Ministry). Det gjorde noe med nivået av tro. En ting som kjennetegner apostler er at de opptrer med himmelens autoritet og bringer himmelens realiteter ned på jord. Ifølge evangeliene så viser det seg helt konkret i under og mirakler (Matt 10.1-2). En apostolisk-profetisk kultur bærer altså med seg et gjennombrudd for mirakler, så resultatet av disippelgjøring blir det samme resultatet som Jesus selv hadde etter 3 års trening med disiplene. Hva ellers skulle vel disiplene forstå med å lære alt det Jesus hadde befalt, om det ikke skulle inkludere de befalingene de selv hadde fått gjennom sin egen trening? Vi trenger altså tjenestegaver som bærer dette gjennombruddet og som har sett hvordan en kan trene andre i det samme. Men er ikke dette bare gaver? Jo, slik som alt annet i Guds rike, så er det et produkt av nåde. Men hvor godt kjenner vi Jesus om vi ikke engang kan ta imot å forvalte de gavene som vi selv mener er "billigst" å få tak i? Er vi godt trent i JSSM, da, eller har vi laget oss en teologi hvor vi unnskylder fraværet av vekkelse med egen fortreffelighet i søken etter Åndens frukter og de vanskelige forholdene vi står i? Det er en stor utfordring å pionere Åndens liv og kraft der hvor det ikke allerede er etablert et gjennombrudd. Det krever stort mot og utholdenhet. De som mener det er lettvint og "billig" å reise opp de døde, hvorfor gjør det de ikke bare? Mens religiøse kristne er redde for å trekke oppmerksomhet til seg selv, sier Peter og Johannes til den lamme ved fagerporten: "Se på oss!" (Apg 3.4). Hvordan i all verden skal man unngå i tiltrekke oppmerksomhet dersom Jesus bor i oss med sin kraft, og vi er kalt til å være en by på toppen av et fjell med et lys som står i staken og ikke under bøtta? Hvis en først bruker andre referanserammer for liv og tjeneste enn Jesus selv, så er det ikke måte på hvor mye religiøst vås en kan ende opp med.
Tilbake til de to leriene. Jesus gav en befaling til disiplene om å holde seg i byen til de hadde blitt ikledd kraft fra det høye. Noen vil ha oss til å be inntil det skjer, og noen vil ha oss ut med det vi har. Så hvem skal vi høre på? Skal vi be og vente på pinsedag? Min egen erfaring er at bønn og evangelisering ikke er motsetninger, men snarere noe som gjensidig forsterker hverandre. Bønn fører til en lengsel etter å berøre mennesker med det himmelske nærværet, og når en er ute blant folk og forkynner og demonstrerer, så stiger ropet: Takk, Herre! Gi mer, Gud! Pinsedag har allerede vært. Men at vekkelse har med bønn i gjøre, er hevet over enhver tvil. Det er bare å se på vekkelseshistorien. Samtidig er det slik at vi, mange av oss, allerede har mottatt Åndens dåp. Det er bare at treningen i det overnaturlige mangler - vi vet ikke hvordan vi skal forvalte det. Skal vi få trening, så kan vi knytte til oss mennesker som har gått foran, og vi kan pionere - det vil si gå i tro. Jeg er veldig klar over at jeg er en disippel når jeg er ute blant folk. Om noen vil la meg prøve med håndspåleggelse og det ikke skjer noe umiddelbart, så ser jeg at det er en god ting å se på folk og si: Takk for at jeg fikk prøve! De aller fleste uttrykker en takknemlighet tilbake. Legedom er en god ting, men den står ikke over respekt for menneskers integritet og egenverd. Vi har ulike kall og noen kjenner kallet til å be mye. Flott! Så lenge en lever i det kallet er det gull verdt i Guds rike! Noen vil kjenne kallet til å evangelisere mye. Flott det også! Vi trenger dem som vil pionere i dette området. Vi må bare gi hverandre frihet og ikke få det til å se ut som den andre delen ikke har skjønt det, men heller samarbeide for Guds rieks sak. For min del er jeg delt på midten. Jeg elsker Guds nærvær og tilbedelse og fornemme hva Gud gjør i tronrommet, og jeg elsker å være ute blant for å oppdage hva Gud har på agendaen der. Åh, hvor meningsfylt det er! Jeg har så mye å lære, men tenkt at jeg får være med, likevel. For en nåde!
Så hva er konklusjonen på dette? 1) Det er en klar sammenheng mellom mirakler og framgang for Guds rike. 2) Den sammenhengen innebærer likevel tålmodighet og at det bygges et momentum over tid. 3) Dette dreier seg ikke om mirakler som en evangeliseringsteknikk. Lukas snakker om det Jesus begynte å gjøre og å undervise. Derfor dreier dette seg om bare om forholdet til Jesus, og ikke noe om teknikk eller metode. Det er Jesu kjærlighet til verden som får oss til å søke Gud for mirakler og får oss til å gå ut av komfortsonen og ta risiko for å dumme oss ut. Det er forskjellen på menneskelig sympati og guddommelig medfølelse. Gud ikke bare føler for deg i din synd og din nød. Han handler og frir deg ut. Men det kostet ham livet. Så mirakler dreier seg ikke om kirkevekst på en teknokratisk måte. Det dreier seg om Jesu tro og kjærlighet i aksjon - kirkevekst er resultatet i et lengre perspektiv. 4) Den misforståtte motsetningen mellom forbedere og evangelister hjelper oss ikke. Jeg elsker forbedere og jeg elsker Ef 4 evangelister - dvs. evangelister som konkret trener disipler til å vinne mennesker. Gud må hjelpe oss ut av den barnslige måten å se ting på der vi tolker alt ut fra egen erfaring, gave og utrustning. Gud er altså større, mer mangfoldig og mer rik på gaver og utrustning enn noen av oss har oversikten over. Problemet er aldri at folk lever i gaven sin, heller tvert imot. Utfordringen er mangel på apostolisk-profetisk lederskap som knytter det alt sammen mot ham som er hodet - Kristus. Vekkelse og vekst er en sunnhet mellom Guds folk. Vi får hjelp til å vende blikket bort fra oss sjøl og våre småproblemer og se Guds verk. Samtidig gir det voksesmerter og store utfordringer når vi oppdager at folk flest faktisk vil ha denne Jesus fra Nasaret - det var bare flanellograf-Jesus de ikke brydde seg om. Kom, Herre Jesus! Kom i all din kraft, herlighet og styrke! Gjør din brud rede gjennom å fullføre oppdraget du har gitt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar