I disse salmene av David så ser vi kilden den rike lovsangstjenesten han bar. Det vil si: det var mer en enn tjeneste. Det var livet til David. Han var først og fremst en salmist. Han var først og fremst en tilbeder - og det var dette som bar ham gjennom alle utfordringene han møtte på. For nettopp i utfordringene var det David opplevde og erfarte Gud. Han sier at Gud leder ham til grønne enger og til vann hvor han kan finne hvilke. Han sier at mitt i møte med fiendene renner hans beger over av Guds godhet. Det er slike store kontraster som David maler på samme bilde. Store utfordringer. Store under. Hvordan kan det henge sammen? Det er nettopp det som det gjør. Uten store utfordringer blir det ingen store under.
Vi har den største utfordringen felles med alle mennesker. Vi for alle vill. Det var ingen av oss som søkte Gud. Vi er alle en del av en slekt som søker vårt eget beste og helt fint på bekostning av andre. Vi er alle - slik vi er i oss selv - under Guds vrede, og dom er i vente. Det er som en sump vi alle henger fast i, og det ingen av oss som klarer å komme ut av den i egen kraft. Vi bare synker og synker lenger ned jo mer vi prøver. For en håpløs situasjon. Men du - for en frelse! Når evangeliet - de gode nyhetene lød så egnet vi håp. Og han bøyde seg ned og hørte vårt rop om berging og utfrielse. Han satte våre føtter på fast grunn - på sitt fjell - og han gjorde skrittene våre faste. Frelse er så mye mer enn bare tilgivelse - enn så fantastisk som det er. Han gjør våre skritt faste. Der hvor vi før snublet gang på gang, så styrker han oss og setter oss i frihet til å leve et annerledes liv. På dette området har vi så mye mer land å innta at vi knapt er i startgropen - for noen muligheter til ligger i å være sterk i nåden!
Det er denne nåden som er vårt daglige kilde til lovprisning til Gud. Han la i vår munn en ny sang, en lovsang til vår Gud. Lovsangen kommer fra Gud, det er ikke noe vi selv har funnet på. Lovsangen til Gud er Guds verk i oss. Den lever i hjertene våre, men David er tydelig på at den forblir ikke der. Jesus sier at det er en stor sammenheng mellom hjerte og munn. Det som er i hjerte kommer ut av munnen. Og David sier: Han la en ny sang i min munn. Det normale for en kristen er at et flyter over av gode ord. Og denne positive flommen av gode ord, vil få mennesker rundt oss til å undre seg. Hvor kommer dette ifra? Hvorfor denne gleden? Hvorfor slik frihet og trygghet? Mange skal se det og få respekt og begynne å sette sin lit til vår Gud. Det er alltid mennesker som kommer til å kritisere, så slik spiller det ingen rolle hva vi gjør. Men bibelen viser oss klart hvordan vi best kan påvirke og vinne mennesker. Livsglade og hengitte kristne skaper tørst og undring hos mennesker som lever i mørke. Det er de som ikke kan la være å fortelle andre om den fantastiske frelsen Gud har gitt dem, og om det som Gud gjør, som skaper undring og nysgjerrighet - og også forakt fra dem som forblir kyniske og negative. La ikke slike mennesker få stoppe oss å spre glede og begeistring for Guds frelsesplan og hans verk i livene våre. Hans frelse er ikke en engangshendelse, men gjennom hele livet han vi nyte hans velvilje mot oss. I alle utfordringer kan vi rope - og han vil høre oss og komme oss til unnsetning.
Det faktisk slik at det faktum at David ble berget gjennom store farer i livet - og at Guds salvelse og nærvær hvilte over ham, var det som gjorde ham trygg i sin identitet. Vi vet at Gud er for oss fordi han har handlet på våre vegne. Vi vet at han elsker oss fordi han kommer oss nær, og fordi han hører når vi ber. Jesus sa: Jeg takker deg fordi du alltid hører meg. Høres Jesus trygg ut? Absolutt! Og det i møte med en mann som hadde ligget i graven i 4 dager! Dette med identitet og under er noe som lever i synergi. Vi ser under fordi vi kjenner ham som er undrenes Gud. Og fordi vi ser at Gud gjør under i og gjennom oss, så vet vi at vi hører ham til og at han har satt til stempel på oss. David sier:
"Når fienden ikke får triumfere over meg, vet jeg at du har din glede i meg" (Sal 41.12)Det er trygghet som kommer igjennom erfaringer med Gud. Det er trygghet som kommer igjennom møter med Gud der vi ser hans storhet demonstrert. Evangeliet om Guds rike er ikke en rekke med teorier om noe som kommer en vakker dag. Guds rike er nær, var Jesus sitt budskap, og det budskapet han bad disiplene om å bære fram. Guds rike er ikke av denne verden, men det er absolutt i denne verden. Det har ingen geografiske skiller og begrensninger, men det betyr ikke at det ikke er håndpåtagelig. Rens spedalske, reis opp de døde, helbred blinde, halte og lamme, og si: Guds rike er kommet nær! Det er en del av misjonsbefalingen. Håndpåtagelig? Veldig! Det er det normale kristenliv og en kilde til lovprisning og identitet. Vi møter Gud igjennom det han gjør. Det som bekymrer meg, er når kristne kan sitte og høre et vitnesbyrd om mirakler, og så er alt de klarer å vise av begeistring litt høflig og forsiktig klapping. Det var en generasjon i Israel som var avmålte i møte med Guds under. Det var den generasjonen som døde i ørkenen og ikke inntok løfteslandet. Det står om en generasjon hvor det var lite åpenbaring og syner fra Gud - en generasjon der alle gjorde etter eget forgodtbefinnende. Det var før Samuel og David kom på banen og en mørk tid i Israels historie. Måtte Gud gjenreise sitt folk til den standard han ønsker å se i sin menighet! Et folk som er resolutt og militante i sin lovprisning - fordi de vet at nettopp denne lovprisningen til Gud er et viktig våpen Gud har gitt dem - det vet at denne himmelske kilden er det vi trenger å slippe løs i verden. Fordi vi ser at himmelsk lovsang på vår munn og i armer og bein er det forløser denne himmelen på jord. Snakker vi om møter? Ja. Men så mye mer enn det! Jesus trenger å bli snakkisen uansett hvilken sammenheng vi er i. Vi kan ikke la vær å snakke om det vi har sett og hørt. Det er apostolisk kristenliv. Herre, bring it on!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar