Våpen som er ladet med Guds kraft (2. Kor 10.1-8)

Å lese korinterbrevene er oppmuntrende på mange måter. Deres umodenhet og manglende forståelse gir et usminket møte med utfordringene i menighetslivet i det første århundre. Vi kan tenke at "det er nå håp for oss også" når vi ser apostelen takke Gud for den Guds nåde han ser mellom dem. Samtidig ser vi apostelen i møte med alle utfordringene og der åpenbaringen han bærer i hjertet blir desto mer synlig når kontrasten til menigheten han skriver til er så stor.
Sjøl om Paulus er fortvilet over menigheten i Korint, er han ikke uten håp. For de våpen Gud har gitt ham er ladet med Guds kraft. Han har fått en autoritet fra Kristus: Ikke til å rive dem ned, men å bygge dem opp. Han formaner dem på bakgrunn av Kristi egen vennlighet og mildhet. Det er denne mildheten i hjertet som gjør Paulus så djerv. David sier i salmene: "Din mildhet gjør meg stor." Med stor tålmodighet bruker Paulus våpnene sine i Ordets og bønnens tjeneste. Gjennom å arbeide for dem i bønn og trofast å veilede dem vil han ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, så han han kan fremstille hver og en som fullmodne i Kristus. Han ser det milde smilet i Fars ansikt og vet at de våpnene han har fått kan legge tankebygninger i grus. Det skjer ikke uten kamp. Det skjer ikke uten tårer og sterke følelser. Men Paulus har likevel håp om å se dem modnes, så de kan bli partnere med ham i arbeidet for evangeliet, og ikke forbli småbarn som trenger tett tilsyn.
Paulus' autoritet som apostel blir satt på prøve i forhold til menigheten, og spesielt av loviske, veltalende og kraftløse landsmenn. Paulus tåler å bli utfordret i forhold til egen tjeneste, for alt hører dem til, men kraftløs veltalenhet er så langt fra evangeliets natur, at Paulus utfordrer dem tilbake. I Korint var lovløshet en stor utfordring, men løsningen var på ingen måte enn lovisk og kraftløs tilnærming. Den djerve apostelen ber dem å la ham få slippe å vise sin djervhet. Han ber dem å få slippe å måtte sørge over dem som ikke viser frukt av omvendelsen, men lever i synd og lovløshet. Han er redd han igjen vil bli ydmyket iblant dem - den djerve Paulus, med autoritet til å bygge dem opp, ikke til å rive ned. Vi ser i Paulus liv Guds vei til å holde oss ydmyke. Om vi har kraft fra Gud som utfordrer vantro og ondskap, så følger det forfølgelse med. Er vi involvert i forpliktende menighetsbygging, vil vi mye lettere holde beina på jorden. Når vi ikke møter hverandre slik vi håper og forventer, blir mildheten satt på prøve. Det er en ydmykende affære, men nettopp i disse skjæringspunktene er det Kristus får forme oss i sitt bilde. "Kom til meg alle som strever og har tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. Ta mitt åk på dere, og lær av meg. For jeg er er mild og ydmyk av hjertet." (Jesus)