Jesaja 40 starter sammen med Jes 35 et lengre budskap om frelse og gjenopprettelse, sammen med sangene om Herrens lidende tjener. Noen av de mest kjente og kjære avsnittene i det gamle testamente finner vi her.
Det er to sannheter som Gud gjennom profeten gjentar i dette kapitlet i Jes 40:
❝6 En røst sier: «Rop ut!»
Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?»
«Alle mennesker er gress,
all deres troskap
er som blomsten på marken.
7 Gresset tørker bort, blomsten visner
når HERRENS ånde blåser på den.
Sannelig, folket er gress.
8 Gresset tørker bort, blomsten visner,
men ordet fra vår Gud står fast for evig.» ” (Jes 40:6-8)
1. Et oppgjør med det humanistisk-ateistiske mennesket
Det humanistisk-ateistiske mennesket har lenge ment å ha sin eksistens uavhengig av Gud. Bortsett fra å være et relativt fantasifullt tankeeksperiment som krever mye mer tro enn å si at det finnes en Skaper, representerer logisk kortslutning med totalt katastrofale konsekvenser.
Jeg har en oppladbar klokke på armen. Ingen vil hevde at den ble til helt av seg selv - gjennom en rekke eksplosjoner i en teknologibedrift, så bare gjennom tidenes løp, så bare falt brikkene på plass sånn helt av seg sjøl. Men det er altså dette ekstrem-ateistene hevder skjedde i universet og at det står bak alt liv vi ser på jorda idag - og det er helt uten noe som helst form for bevis som egentlig holder mål sånn rent vitenskapelig. Ikke bare har klokka mi en skaper - et menneske som gjennom sin utrolige intelligens har funnet opp en rekke teknologier som er nøye satt sammen i system. Realiteten er også at den er helt avhengig av at jeg lader den. Ellers dør den helt ut, for om noen år vil ikke batteriet kunne lades mer. La oss si at denne klokka hadde en egen vilje. Da kunne den jo bestemme seg for å gi blaffen i å vise meg tiden og slik tjene meg. Virker jo helt uhørt når den egentlig er skapt til å vise meg korrekt tid - det er hele hensikten med dens eksistens. Men om den hadde hatt sin egen vilje og ikke bare var en programmert tidsrobot med noen ekstra funksjoner som viser hjerterytme og søvnfaser, så kunne den jo bare ha bestemt seg for at det giddet den ikke lenger. Egentlig kunne den bestemme seg for at den ikke ville ha noe med meg å gjøre i det hele tatt. Om jeg da hadde sagt til den at den fikk tid til å ombestemme seg, hvis ikke ble det jo umulig for meg å lade den, og den ville da slutt dø? Det er jo bare en naturlig konskevens, men klokka kunne da mene at det var selve beviset på at jeg var en ond herre som ville den ondt, og da ville den ihvertfall ikke ha noe med meg å gjøre. Det er som å bestemme seg for å slutte og spise og så være opprørt over at det til slutt medførte ens sikre død. Ikke spesielt logisk, men det er sånn mennesker holder på. for med en gang det er vi som blir stilt til ansvar for noe som er over oss mennesker, så spretter gnoregubben frem. Det vil en ikke ha noe av. Og så er det humanistisk-ateistiske tankeeksperimentet så gjennomført utenkelig å tro på at en har kommet så langt at en har innrømmet at det nok finnes noe intelligent design bak alt sammen. Det blir litt for utrolig at det bare skal være tilfeldigheter. Det ble litt for mange av disse påståtte “tilfeldighetene” som må skje samtidig eller i en gitt rekkefølge til at sannsynlighetsberegningen skal gå opp, iallefall om den skal være basert på noe vitenskapelig ikke bare ende opp i fantasi og eventyr. Og det er jo en begynnelse om ikke annet. Men selvsagt henger ikke dette intelligente designet da sammen med en personlig Gud som har en moralsk forståelse av noe som er rett eller galt. Igjen kommer vi tilbake til denne angsten for og opprører mot å bli ansvarliggjort av en Skaper. Det ironiske er jo at en hevder menneskeverd og menneskerettigheter som noe som er absolutt. Men en slik absolutthet kan jo ikke finnes om ikke denne intelligente designeren også står bak en moralsk oppfatning og erkjennelse i oss som skapte vesener. For hvis moralsk kompass bare er menneskeskapt, og det ikke står til ansvar overfor noen utover seg selv, så kan jo mennesket redefinere hva som er rett og galt når som helst. Men vi dømmer altså andre mennesker til straff, til eksempelvis fengsel, selv om de vi dømmer kan mene at de ikke har gjort noe galt. Deler av idéen er å beskytte andre mot ugjerninger, og den er grei. Men det er også i dette den iboende idéen om at et menneske som har forbrutt seg, må gjøre opp for seg. Vi mennesker opererer med begreper som oppgjør, tilgivelse og forsoning. Dersom den intelligente designer står bak moralsk oppfatning og erkjennelse, så må det være slik at designeren selv har en idé om moral. Vi kan ikke hevde at moral på noe punkt er noe som har noe absolutt ved seg, og ikke bare er relativt i tilfeldighetenes spill, men noe en uansett hva en selv måtte mene må stå til ansvar ovenfor, uten at det bli selve kronbeviset for en personlig og moralsk Gud.
At Gud er en intelligent designer skal vi lett bli enige om. Men Gud er så mye mer enn det. Han er kjærlighet. Og fordi han er kjærlighet, så lager han ikke roboter, slik vi mennesker gjør. Fordi en robot kan ikke elske, og Gud skapte noe som har kapasitet til å elske, derfor skapte han en skapning som faktisk har kapasitet til å velge bort Gud. Vi er ikke noen Pinnochio’er. Vi kan velge å elske Gud tilbake og vandre med ham, og la ham vise oss hvem han er, eller vi kan velge å snu ryggen til og gå vår egen vei. Men om det er slik at vi er avhengig av Gud som vår Skaper og herre akkurat som klokka mi er avhengig av meg for opplading og jeg har en bestemmelsesrett over den, fordi klokka er menneskets verk for å tjene oss akkurat som vi er Guds verk, skapt i hans bilde, for å tjene ham, hvordan blir det så? Da må det til slutt få fatale konsekvenser om vi mennesker ikke gir opp vår idé om egenrådighet og uavhengighet av Gud. Universets skaper ombestemmer seg ikke og fratar deg din frie vilje for å berge deg. Han gjør deg ikke om til en robot som blir tvunget av hjerte til å vende seg til ham - fordi en nettopp da ikke har noe levende hjerte, så det blir uansett en selvmotsigelse. Gud skapte oss i sitt bilde, og slik kommer det til å forbli. Det betyr også at det å elske Gud, det å tjene Gud og å adlyde ham, ikke er noe robotaktig, men en vandring der en gjør oppdagelser underveis, og det er en frihet til å vokse å finne ut av ting. Jesus, som bibelen sier levde uten synd som menneske, gjorde nettopp det. Han oppdaget at foreldrene ble engstelige når han ble igjen i templet, mens de var på vei hjem. I hans 12 år gamle hode forstod han ikke at de ikke forstod at han selvsagt måtte være i sin Fars hus. Det var en menneskelig begrensing av erkjennelse, men det var ikke synd eller lovbrudd for det, selv om det i en luthersk-nevrotisk forstand nok hadde blitt fremstilt slik for alle andre enn Jesus, som selve beviset på arvesynden. Fordi du er skapt til å være noe som er stilt bare litt lavere enn Gud sjøl, så betyr denne vandringen med Gud en dialog, ikke en monolog. For den som vil lese bibelen så kan det virke forvirrende når mennesker diskuterer med Gud og når de er i opprør mot Gud, for jommen kan det se ganske så likt ut. Poenget er at hjerteinnstillingen er forskjellig, og Gud ser forbi det ytre. Mennesket er gitt en åndelige kapasitet og en evne til å kommunisere med Gud som bibelen sier er Ånd. Vi er ikke bare materie - vi er også ånd - med en åndelige kapasitet, og fordi Gud er en evig ånd, er det noe i oss som også er evig.
2. Gud har en frelsesplan - og vet du? Han tror på den!
Hvorfor bruke så mye tid på dette? Vel, Gud bruker en hel del tid på dette i Jesaja 40 og utover. Fordi vi mennesker er gått så mye kapasitet, så har vi så lett for å glemme at vi er 100% avhengig av vårt opphav, og at vi bare kommer til å finne den egentlige meningen med vår eksistens i en vandring med ham. Det er i ham vi beveger oss og er til (Apg 17:28). Gud har mulighet til å bøye oss; jo, da. Han bøyer kongers hjerter (Ordpr. 21:1). Det er en frihet, men vi får heldigvis ikke smake hele konsekvensen av den allerede nå. Gud holder nemlig igjen konsekvensene av alle gudshateres og opprøreres spillville galskap. Uten at Gud er nærværende og holdt sin hånd over denne lille kloden, så er det en som gjerne vil overta fullt og helt, en som stjeler, myrder og ødelegger. Om satan får påvirke oss uten en gudgitt begrensning, så vil selvutslettelse bli resultatet, og det tar ikke lang tid. Guds nærværende dom er langt å foretrekke, og David forstod dette når han fikk valg om straff for sin og folkets synd. Det var mye bedre å falle i Guds hender. Der var det tross alt en mulighet for nåde. Men denne begrensningen som er lagt på vårt opprør mot Gud, kaller Bibelen for Guds langmodighet, tålmodighet og godhet. At vi mennesker slår seg på brystet og oss sjøl til inntekt for at har evne til en godhet som er Guds gave til oss; et produkt av hans nåde; er jo et hån. Men Gud tåler det, for han har en frelsesplan. Hans intensjoner med menneskeheten er evig frelse gjennom nærværende dom, ikke evig fortapelse gjennom fordømmelse til hans fravær - hvor Gud stadfester vårt dårlige valg om å velge ham bort. At det er frelse gjennom dom, betyr at mennesket på komme til en erkjennelse av sin avhengig av Gud og vende om. Mens en del leser bibelske profetbøker som om det skulle være Notradamus, for å finne ut hva som kommer til å skje i framtida i den verden som nå er, så handler budskapet i profetene dypest sett om kallet til å vende om. Det er ting Gud velger å styre, men ikke slik at våre personlige valg ikke har noe som helst å si for oss. Det er profetier i bibelen som velsignelse som ikke ble noe av fordi mennesker valgte å gå sine egne veier. Det er profetier i bibelen om dom som ikke ble noe av fordi mennesker valgte å vende om, og profeten Jona er må mange måter det beste eksemplet. Jona var mer opptatt av at profetien skulle slå til enn at mennesker ble berga. Ja, han ble så dritsur at han ville dø, og Gud måtte korrigere ham, for hjerteinnstilligen hans var ikke på linje med Guds. Gud er kjempehappy om alle domsprofetier fra hans munn skulle utebli, for hans intensjon og plan er frelse, en frelse som han har tilveiebrakt gjennom Sin Salvede (lat. Kristus).
❝13 Riv hjertet i stykker, ikke klærne!
Vend om til HERREN deres Gud!
For han er nådig og barmhjertig,
sen til vrede og rik på miskunn,
og han kan angre på ulykken.” (Joel 2:13)
Gud få alle til å bøye kne for ham; det gjør han lett på den siste dag, men han kan ikke få alle til å bøye hjertene slik at vi med et villig hjerte vandre med ham. Det er slik en velger Gud i en kjærlighetsrelasjon. Alle kan bøye seg for en overmakt; det kan en jo blir nødt til, men det er ikke det Gud er på jakt etter, og det er ikke det som bringer frelse. Hva som skjer med alle som ikke har fått evangeliet forkynt, har vi ikke helt oversikt over, men det er det Gud har åpenbart, og så er det noe Gud har holdt skjult. Det vi vet er at han har befalt de som tror å forkynne de gode nyhetene, ikke som en tom teori, men med Ånds og kraft som bevis (1. Kor 2). Det vi vet er at det mot bevis er mulig gjøre nakken stiv og nekte å forholde seg til kallet til omvendelse fra egenrådighet til en vandring med Gud, og at Gud dømmer rettferdig ut fra forutsetninger gitt. Det er nettopp derfor det er maktpåliggende for oss kristne å dele de gode nyhetene, fordi vi er mye gitt.
For så langt har Gud vært villig til å gå at han sjøl tok straffen for alle lovbrudd, for alt opprør. Vi får en ny sjanse med blanke ark. Og ikke bare får vi muligheten til å begynne på 0 der Adam og Eva begynte. Nei, nei! Det er dem som parkerer ved 0-punktet. Men det Gud har gjort i Jesus, Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge er så mye mer. Han har åpnet døren inn i det aller helligste (Hebr 19:10). Vi får tilgang til Far gjennom én Ånd (Ef 2:18). Vi har fått del i dette evige livet som er i hans elskede sønn (1. Joh 5:12; Joh 17:2-3). Veien til Livets tre er ikke lenger stengt! Forhenget ble revet i to; og gravene ble åpnet (Matt 27;51-52). Vi tjener Gud i et nytt liv i Ånden (Rom 7:6), hvor Åndens som gir liv løser oss fra syndens og dødens lov (Rom 8:1). Jesaja beskriver dette revolusjonerende på denne måten:
❝3 En røst roper:
Rydd HERRENS vei i ørkenen,
jevn ut en vei i ødemarken
for vår Gud!
4 Hver dal skal heves,
hvert fjell og hver haug
skal senkes.
Bakket land skal bli til slette
og kollene til flat mark.
5 HERRENS herlighet
skal åpenbare seg,
alle mennesker skal sammen se det.
For HERRENS munn har talt.” (Jes 40:3-5)
I Luk 3 hvor dette avsnittet er sitert, oppsummeres vers 5 på denne måten: “Og alle mennesker skal se Guds frelse”. Det er noe vi må forstå med Gud. Han har sin lyst i trofast paktskjærlighet (Mika 7:18). Hans drøm er å få være vår Gud og at vi skal være hans folk, og at han bo imellom oss (Åp 21.3), ikke at han trekker seg unna til vår undergang fordi vi over tid absolutt ikke vil. Når Moses bad Gud om å vise ham hele hans herlighet, så lot Gud ham se hans herlighet på denne måten: “Da steg HERREN ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Den Evige Jeg Er. HERREN gikk forbi ham og ropte: «HERREN er Den Evige Jeg Er, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på trofast kjærlighet og sannhet» ” (2. Mos 34:5-6). Guds herlighet viser seg i hans frelse. Paulus sier at hans frelsesverk og frelsesplan virker slik at der blir til lov og pris for hans nådes herlighet (Ef 1:6; 1:14).
❝9 Gå opp på et høyt fjell,
du Sions gledesbud!
Løft din røst med kraft,
Jerusalems gledesbud!
Løft din røst, vær ikke redd!
Si til byene i Juda:
«Se, deres Gud!»
10 Se, Herren GUD
kommer med styrke,
han hersker med sin arm.
Se, hans lønn er med ham,
de han vant, er foran ham.
11 Han gjeter sin flokk
som en gjeter.
Han samler lammene med armen,
løfter dem opp i fanget,
leder søyene.” (Jes 40:9-11)
Det å gå opp på et høyt fjell og rope ut, er ikke forsøk på å gjemme seg. Jesus gikk opp i fjellet når hans skjønte at folkemengden ville følge ham. Det var det beste alternativet til mikrofon på den tida. Lyden bar langt utover, og man brukte fjellet til talerstol, for å si det sånn. Budskapet som ropes er en Gud som har makt til å berge og som samler og gjeter flokken sin - sørger for den og beskytter den. Pappa Gud har gitt sin sønn makt over alle mennesker, og det er makt til å gi dem evig liv til dem som vil bøye seg og la seg forandre ved hans frelsende kraft (Joh 17.1). Det står at han “vant” noen, og vi kan la ham vinne oss eller vi kan velge å stå imot.
❝27 Hvorfor tenker du, Jakob,
hvorfor sier du, Israel:
«Min vei er skjult for Den Evige Jeg Er,
min Gud bryr seg ikke om min rett»?
28 Vet du ikke, har du ikke hørt?
HERREN er den evige Gud
som skapte jordens ender.
Han blir ikke trett og ikke sliten,
ingen kan utforske hans forstand.
29 Han gir den trette kraft,
og den som ikke har krefter,
gir han stor styrke.
30 Gutter blir trette og slitne,
unge menn snubler og faller.
31 Men de som venter på Den Evige Jeg Er,
får ny kraft,
de løfter vingene som ørnen,
de løper og blir ikke slitne,
de går og blir ikke trette.” (Jes 40:27-31)
Etter et lengre avsnitt, hvor Gud igjen viser til hvor stor forskjell det er på ham og oss mennesker; hvor uendelig mye større han er enn oss, både i kraft og visdom og innsikt, så oppsummerer profeten igjen disse to hovedlinjene i budskapet. Gud er ikke som oss; han er Den Evige Jeg Er (YHWH). Men denne enorme forskjellen betyr ikke at han ikke ser oss eller ikke bryr seg, eller at han dermed er uttilgjengelig. For dette er den andre siden ved det falne mennesket som viser seg igjen og igjen: det religiøse mennesket. Jo, da. Gud finnes nok. Det er bare det at han er nå der oppe, og her nede sliter jeg men mine ting. Hans eksistens har ingen relevans for mitt liv. I hebr 11.6 står det at den som trer fram for Gud må tro at han er til, og at han lønner den som søker ham. Gud vil gjøre seg sjøl tilgjengelig til får fordel. Vi kan få del i hans enorme kraft, i hans innsikt og hans visdom. Det religiøse mennesket har ikke en slik erfaring av Gud, og istedet for at Gud får vise oss hvem han er så lager vi en gud i vårt eget bilde; en avgud. Det religiøse mennesket kan nok hevde at det dyrker Gud, men mennesket blir fremdeles referanserammen, der Gud hadde planlagt fellesskap, og i det fellesskap en voksende åpenbaring av Guds herlighet og godhet. Det er et sted hvor vi kan få ny kraft. Det er et sted hvor en kan forsøke noe verken det humanistisk-ateistiske eller det humanistisk-religiøse mennesket har erfart: å løfte vingene og kjenne at det er en overnaturlig oppdrift av en varm vind av Guds kjærlighet, velvilje og nåde. Dette stedet kaller bibelen nådens trone (Hebr 4.16). Å, hvor et vakkert og fredfullt sted! Ja, for et spennende sted å være - fullt av action! Hvordan kan det henge sammen? Vel, i Guds verden forenes det som for mennesker er uforenlig. Om vi vil bli værende der - værende i ham - i Guds Salvede, og vi kan begynne å høre de ordene som kommer ifra Guds munn - da vil vi kunne be om hva vi vil, og det skal bli gjort for oss (Joh 15:7). Det er en person i nyere vekkelseshistorie som har dette slagordet: “Lower and slower”. Det er så vi mye vi vil ha gjort, og det er så mye som tenker er avhengig av oss. Men Gud venter på dem som vil vente på ham, de som får hjertene sine grepet av Gud, så de søker det som er der oppe, ikke det som er her nede (Kol 3.2), så de søker det som hører Ånden til, og ikke det som bare er avhengig av vårt skrøpelige kjøtt og blod (Rom 8.5). Et under som skjer her på jord, er ikke bare av kortvarig natur, for bakom et mirakel, er det en vandring med en evig Gud. En helbredelse her på jord, gir ikke en dødelig kropp evig liv. Men kilden som brakte helbredelsen, renner fra den livstrømmen som renner ifra Guds eget hjerte - bibelen kaller det evig liv. Og Guds motiv for helbredelsen, er hans evige kjærlighet. Lærer vi ham å kjenne, blir det vår motivasjon, også. For her er to ting: Åndens kraft og Åndens frukt. Om du vil velge kun den ene, så er det ikke Gud du har valgt deg, for han kan ikke deles opp; han er én! Du kan ikke velge Guds kjærlighet uten samtidig å velge Guds egen måte å vise den kjærligheten på; det bare han kan gjøre som svar på våre bønner, og som han alene får æren for. For en Gud vi har!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar