40 dager med repetisjon - oppsummert i en repetisjon
I del 1 så vi hvordan bibelen oppsummerer 40 dagers fellesskap og undervisning med et måltid og en befaling, et spørsmål og et løfte som mye godt er en understreking av befalingen, gitt ved den Hellige Ånd. De skulle bli ikledd kraft ifra det høye, slik Lukas formulerer det i sitt evangelium (Luk 24.49), og før de var utrustet på denne måten, var befalingen at de skulle de holde seg i Jerusalem og vente med forvetning. Spørsmålet til disiplene demonstrerer hvorfor 40 dagers fellesskap og undervisning ikke er gjengitt i Apg 1. De hadde ennå skjønt veldig lite av det riket Jesus hadde undervist om i 3 år, for de var fremdeles låst inne i en forståelse av et rike med en nasjonal størrelse, et lite landområde i Midt-Østen. Gud hadde ved Jesu død og oppstandelse låst opp et mye større nedslagsfelt for det han ville gjøre, og som hadde ligget der helt fra skapelsen av: Gud velger ut noen for at hele verden skal bli velsigna. Det gjaldt da, og det gjelder fremdeles. Jødefolket har fremdeles en rolle å spille i Guds frelsesplan når de bare i større målestokk oppdager hva den er: liv og av døde (Rom 11). Kvinnen ved brønnen spør: Hvor skal vi tilbe? Hun er opptatt av fysisk lokasjon. Jesus åpner opp en helt ny dimensjon. Det handler ikke om fysisk lokasjon, men om rett hjerte; Ånd og sannhet. Det er slike tilbedere Far vil ha (Joh 4). Jesus svarer disiplenes forventning om “riket for Israel”: Det er ikke deres å vite tider og stunder som Far har fastsatt av egen autoritet. Selv om det ikke er vårt å vite dette, er det mange troende bruker veldig mye ressurser på akkurat samme spørsmål som de første disiplene. Hvor treige vi er til å skjønne det riket Jesus vil bre ut på jord og hvilken rolle vi har i Guds frelsesplan: vi skal demonstrere Guds rike slik at jødefolket blir misunnelig og sier: “Hei! Det er vel vår Messsias, er det ikke?”, og vi kan svare: “Jo, gjett om det er! Dette har vi ventet på!” Får jødefolkets innpoding betydning bare for Israel? Nei, det er jo alt for lite, for det var ikke det Gud kalte dem til. Han kalte dem til å være en velsignelse for hele jorda (2. Mos 19.5), og han angrer ikke sitt kall og sin utvelgelse.
Hvor lett det er for oss at vi velger bokstav framfor Ånd; endeløse teologiske utgreinger om ting i detalj som Jesus har sagt ikke tilhører oss å forstå. Jesus kommer igjen. Og når han kommer, så vil han nok vite best hva han har tenkt til å gjøre. Inntil da - kanskje lurt å leve slik at vi fremskynder dagen, heller enn å utsette dem ved avsporinger og spekulasjoner (2. Pet 3.11-12). Bevares - jeg er også nysgjerrig og liker å grave i ting, men dumt om vi lar ligge det som er Jesus sitt hovedfokus: at vi lever et liv i Ånden, slik han levde et liv i Ånden. Det er det som er kjernen i være en kristen (gr. christianos - en som er salvet). Dersom vi skal ta imot det han vil gi oss, slik han tok imot det Far gav ham, så må vi leve i Ånden, slik han levde i Ånden (Luk 4.1ff), for det er Ånden som ifølge Jesus vil ta han det som er hans og gi til oss (Joh 16.14-15). Jesus gav oss et eksempel til etterlevelse. Han gjorde ikke ett under før han ble døpt og Ånden kom over ham; en Jesus som gjorde under i kraft av seg selv, er en muslimsk Jesus, basert på Koranen sine fortellinger, og ikke en bibelsk Jesus basert på evangeliene gitt oss av apostlene. Jesus kom for å døpe med hellig Ånd og ild - det er en integrert del av hele den bibelske Messiasforståelsen, og som Peter løfter frem på pinsedag - et nytt folk hvor alle profeterer uavhengig av sosial status og kjønn. Han er den Salvede som salver sitt folk i det samme oppgrag som han sjøl: Herren Ånd er over meg og han har salvet meg til å .... (2.Kor 1.21; Luk 4.18-19; 1. Pet 4.14). Jeg finner en viss trøst i at de første disiplene var så treiglærte, for jommen er vi treiglærte, vi også! Herre, miskunne deg!
Veien til Far er Menneskesønnen full av kraft og herlighet
Jesus ber i det som kalles hans yppersteprestelige bønn: “og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.” (Joh 17,24). Jesus ønsker at vi skal være der han er, så vi ser hvem han er, der han troner ved Fars høyre hånd. Det er ikke et utopia Jesus ber om; noe som bare blir virkeliggjort når vi dør og ikke lenger lever lenger her, eller når Jesus kommer igjen. Vi har adgang til Far gjennom en Ånd (Ef 2.18). Vi har adgang til en nådekongstol i kraft av Jesu blod (Hebr 4.16; 10.19-20). Jesus innviet for oss “en ny og levende vei” inn dit (Hebr 19.20).
“La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.” (Joh 14.1-4)
Jesus snakker ikke her primært om at vi en dag skal til himmelen (fordi himmelen ifølge Skriftene kommer ned hit; Åp. 21). Han snakker om hvordan han drømmer om å ha fellesskap med dem på et annet nivå, ved at han kan bo i hjertene deres ved tro. Vi tenker at disiplene hadde et mye nærmere forhold til Jesus enn det vi noensinne kan ha fordi de var med ham fysisk, men det er så feil som det kan forbli. Paulus sier: “Og har vi før kjent Den Salvede, Guds frigjørende frelseskonge (gr. Kristus) på menneskelig vis, så kjenner vi ham ikke lenger slik.” 2. Kor 5.16). Hva mener han? Har de glømt den jordiske Jesus? Selvsagt ikke! Men de kjenner ham nå på en måte som får det jordiske elementet av dette til å blekne. Tre av disiplene fikk et glimt av det på det vi kaller “forklarelsens berg”. Hebreerbrevet sier det slik:
“Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham. Men Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden.” (Hebr 2.8-9)
Vel, hvordan kan vi se Jesus på den måten? Det er Ånden som åpenbarer Jesus for oss på den måten. Det var ved Ånden Jesus bar sitt menneskelige blod inn i det aller helligste og vant en evig frikjøpelse for oss, og det er ved Ånden vi kan følge ham inn på denne levende veien - som er hans kropp (Hebr 10.19). Vi kan kjenne og erfare Guds nærvær, Jesu herlighet. Vi kan løfte opp stemmene våre i lovsang til ham og delta i lovprisning som skjer innfor tronen. Vi kan snakke et himmelspråk, hemmelig kryptert, som bare mellom oss og Gud. Ånden tar av det som er Jesus sitt og han forkynner og åpenbarer det for oss, slik at Jesus blir herliggjort; slik at vi ser hans herlighet.
Dere vet veien, sa Jesus. Vel, de burde vel ha visst det, men spørsmålet kommer fort i retur? Hæ? Hvilken vei? Jesus svarer: “Jeg!” - “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten gjennom meg.”. Ser du? De så den menneskelige Jesus, men skjønte ikke hva han snakket om. Jesus forsøker igjen:
“Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.” (Joh 14.7)
Vel, de burde vel ha kjent ham. Men nok en gang kommer et utsagn som demonstrerer disiplenes utfordringer med å henge med. Filip ber Jesus vise dem Far. Da skal all forvirring være løst. Jesus må bare erkjenne at de ikke henger med: “Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge?” (Joh 14.9)
Joh 13-17 handler om å kjenne Jesus og leve i en nært og dypt fellesskap med ham i et felles oppdrag. Det handler om at Jesus i dette fellesskapet får introdusere oss for sin Far. Og det kan bare skje ved Ånden. Den veien Jesus snakker om er en vei som går inn i det himmelske, inn i tronrommet. Dere vet veien dit jeg går, sa Jesus og snakket om veien til Far; den veien han kom til å initiere for dem. Han hadde snakket om dem om døden og oppstandelse, men de fattet det ikke (Luk 18.34). De trodde romerne var hovedproblemet, ikke manglende fellesskap med vår himmelske Pappa. Jesus innser at de henger fast, og han tar en runde med undergjerningene de hadde sett. Akkurat som Jesus ikke gjorde undergjerningene av seg sjøl, men fordi Far er i ham, så vil vi kunne gjøre de samme undergjerningene fordi Jesus bor i oss ved Ånden og fordi han vil øse sin Ånd over oss.
“Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.” (Joh 14.12-14).
Den største utfordringen som kristne har i Vesten, er at vi har degradert Guds ord til teologi, til et tankemessig system. Det kristne livet er ikke et tankemessig system, det er et liv, en kropp, et fellesskap hvor det i tider med vekkelse og sterk vekst vil være en utfordring å finne et egnet system for å håndtere det som skjer. Det er liv og en erfaring hvor Gud regelmessig finner det for godt å krysse de teologiske linjene vi har tegnet opp. Jesus sier: Om du ikke tror av noen annen grunn, så tro det på grunn av undergjerningene. Jeg har blitt lært opp i at troen kommer av forkynnelsen en hører, og forkynnelsen som jeg høre kommer av ordene fra den Salvedes, den frigjørende Frelserkongen (gr. Kristus, Rom 10.17). Utfordringen er ikke Rom 10.17, men at vi har redusert forkynnelse til bibelundervisning uten demonstrasjon av Jesu oppstandelseskraft. Sånt har lite og ingenting med Den Salvedes ord å gjøre, for den Salvedes ord (gr. rhema) er Ånd og liv, ifølge Jesus sjøl (Joh 6.63). Men i vår vestlige intellektualisme foretrekker vi lett bokstaven som slår ihjel (ikke kan gi liv) framfor Ånden som gir liv. Da kan vi samle det vi oppfatter som kunnskap opp i hodene våres og så blir kristenlivet noe vi kan håndtere i egen regi. Problemet er at det er en villfarelse og et hån imot den oppstandne Guds Salvede. Når han sier at vi skal gjøre de gjerninger han gjør, så mener han det faktisk enten vi får det til å passe inn i hjernebarken vår eller ikke. Det er ikke fordi jeg synes at tegn, under og mirakler er så kult, at jeg bringer dette til torgs stadig vekk, men en gudsfrykt som river og sliter i meg. Hva i all verden har vi gjort med Jesus? Hva i all verden har vi gjort med evangeliet? Og hvordan våger vi? Kjenner du deg hjelpeløs? Velkommen i klubben, men å være hjelpeløs og fattig i ånden, er det knyttet store og rike løfter til. Gud vil svare dem som roper til ham natt og dag og som erkjenner sin tilkortkommenhet som skrøpelige mennesker. Vi trenger livets tre - en livgiver - og vi hadde trengt til det om Adam og Eva aldri hadde syndet. Hjelpeløshet som menneske er ikke en synd - det er bare det å være menneske. Vi var aldri skapt til å klare oss sjøl, men å søke Gud og finne en vei sammen med han. Synd er å velge å gå sin egen vei og ignorere vårt opphav og vårt kall til å leve og vandre med Gud.
Disiplene sliter altså med å henge med når Jesus prøver å gi dem det han drømmer om å gi dem del i. Derfor introduserer Jesus talsmannen for dem, sannhetens Ånd. som han sier at han skal be at Far skal gi dem, og han sier: “Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.” (Joh 14.20). I dette ligger det en erkjennelse hos Jesus at forutsetningen nok ikke er til stede for å forstå alt for en gjeng som er oppdratt i en religiøs tradisjon hvor de mest ihuga utøverne ble Jesu mest ihuga motstandere. Med et liv i Ånden følger rettferdighet, fred og glede (Rom 14.17), og Jesus sier at min fred og og min glede skal bli disiplene til del i denne avslutningstalen (Joh 14.27; Joh 15.11). Det er en fred som overgår all forstand og en glede som blir fullkommen.
Vi har det nye testamente. Og vi har 2000 år med kirkehistorie på godt og vondt - mye religiøs tradisjon har overtatt for et enkelt liv i små fellesskap spredt utover kloden. Der hvor slike små fellesskap er eneste alternativ, virker disippellivet ironisk nok å ligne mer på originalen enn hvor vi har klart å samle all verdens gull og marmor, og stablet opp statuer av tidligere kristne ledere, eller også i en mer moderne variant: Store parkeringsplasser, behagelige stoler i godt ventilerte rom, med fengende lovsang og forkynnelse, som helst skal være bare sånn passelige utfordrende og helst klø oss litt på ryggen. Å hegne om og å dyrke det som har vært, er ikke det Jesus snakker med disiplene sine om i Joh 13-16, og det er ikke det som er fokus i bønnen i Joh 17, heller. Her er det snakk om å ta imot det som kommer. Paulus vil strekke seg etter det som ligger foran, og han sier at alle modne kristne må tenke sånn (Fil 3). Hvorfor vi da verdsetter Skriftlesing med 2000 år gamle vitnesbyrd om Guds gjerninger et annet sted i verden høyere enn det han gjorde i går eller for en uke siden, er en gåte. Det er stikk i strid med Skriftens intensjon: den er en invitasjon til å erfare Guds gjerning idag, og viser oss at måten å vokse i dette er å verdsette det Gud gjør her og nå. De som gav blaffen i det Gud gjorde i sin samtid, gikk det ikke plagsomt vel med. Noen bruker Skriftene til å sjekke ut om det Gud gjør i dag er ekte; de har en Skriften alene tilnærming hvor alt som ikke står, er feil. Det vil si: Hvis det har overnaturlig karakter, vel og merke. Skriftene derimot, er oss ikke henge oss opp i detaljer, men prøve det som skjer på fruktene. Jeg leser ikke om at Jesus fikk føtter til å vokse ut og at rygger dermed ble helbredet. Er det dermed ikke Gud når det skjer idag? Dersom vi inntar en “finner-jeg-det-ikke-i-bibelen-så-er-det-ikke-Gud” tilnærming, så ender vi opp med å sile myggen og sluke kamelen. Skriften må brukes etter Skriftens egen veiledning. Noen bruker Skriftene til å slå ihjel de grunnholdninger Skriften befaler. Johannes sier at dersom han skulle ta med alt i detalj det Jesus gjorde, så regner han med at ikke hele verden ville romme de bøkene som da måtte skrives (Joh 21.24). Det burde gi rom for det meste, og Jesus gjorde sant å si en del merkelige ting som å kline skitkake på øynene til folk (om de hadde øyner) og be dem om å vaske seg.
Jesus vil ha oss der han er, innfor tronen, så vi kan se hans herlighet, og bli forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd (2. Kor 3.18). Først da forstår vi hvor vidtrekkende det er det han har gjort for og i oss. Han har åpnet veien til Far gjennom sin kropp. Det er en menneskesønn i himmelen. Når vi skuer Jesus på tronen og får del i sann kristen identitet, så blir vi mer lik Jesus, og han får friheten til å uttrykke sin kjærlighet gjennom oss, slik bare han kan. Han har laget rom for oss der han er sier han i Joh 14. Vil vi ta vår plass? Vil vi ta imot kronene han vil sette på våre hoder, så vi har kroner å kaste ned for hans føtter? Eller vil vi ta på en religiøs og såkalt “ydmyk” opprør mot hans himmelske ordning og si at det var da alt for meget. Hans kongelighet kan bare bæres slik han selv bar det; gjennom tjenerskap. Og hans tjenerskap er bare hans dersom hans kongelige herlighet får skinne gjennom oss. Vi tjener med hans kongelige herlighet, og utøver kongelig autoritet gjennom tjenerskap. Herre, åpne våre øyne, så vi ser deg i oss. Salve våre øyne, så vi ser oss i deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar