“Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Den Salvedes (lat. Kristi) gave blir tilmålt. Derfor heter det:
Han steg opp i det høye
og bortførte fanger,
til menneskene ga han gaver.At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt.” (Ef 4.7-10)
Jeg kom på at jeg hadde funnet dette Skriftstedet som Paulus siterer i salme 68, og at jeg hadde stusset litt over at det virket å være litt annerledes formulert der enn det Paulus siterer.
“Guds vogner er ti tusen ganger tusen,
Herren er blant dem, hellig som på Sinai.
Du steg opp i det høye, bortførte fanger,
tok gaver blant mennesker, også opprørere,
så du kunne bo der, HERRE og Gud.” (Salme 68:18-19)
I den ene versjonen, der hvor Paulus siterer, heter det at Gud gav gaver til mennesker, mens det i den opprinnelige teksten i GT så heter det at Gud tok gaver blant mennesker. Jeg antok at Paulus sikkert hadde sitert fra Septuaginta (LXX), den greske oversettelsen av GT, som ofte har en litt annen vri enn den hebraisk/arameiske versjonen, og som de fleste GT sitater i NT er hentet ifra, men nei. Paulus har rett og slett tatt seg en gudommelig frihet og bevist gitt skriftstedet en ny dimensjon. En finner flere slike interessante forskjeller hvor NTs forfattere setter ting inn i en ny kontekst på denne måten. Kanskje et problem for dem som er oppstatt av skrift og bokstav. Men for dem som skjønner at Ordet dypest sett har en annen substans - Ånd og liv, så betyr det bare en gjennomtenkt utvidelse, et nytt perspektiv som Gud inspirerer. Når Skriftene er innblåst av Gud, så betyr det at det ligger noe mer bak, et bilde som egentlig er større enn det skrift og bokstav kan formidle. Det er derfor vi er så avhengige av Guds ånd, som har forfattet det hele og som ser dette større bildet. Det er han, sier Jesus, som vil formidle Jesus til oss, han som er Ordet i sin egentlige substans. Da blir det ikke historiene om Jesus noe som formidles bare, men Jesus blir levendegjort i livene våre, og han lever i og gjennom oss (Gal 2.20). Det som står skrevet får da en annen dimensjon, for den gudsåpenbaring og gudsliv og Gud inngripen en finner der, gjentar seg. Det som ligger bak det skrevne ordet, er ikke eventyr eller tom teori. Nei, Jesus lever, og hans brennende ønske er å leve i og gjennom oss. Han har ikke forandret seg, for Skriften sier: "Jesus den Salvede er den samme, igår, idag, ja til evig tid!" (Hebr. 13.8). Det han gjorde da, det gjør han nå. Det han ville da, det vil han nå. Skriften erstatter aldri en levende Gud; den åpenbarer ham og inviterer oss til et liv med ham. Det er derfor Skriften er noe helt annet enn noe annet som er skrevet på jord.
I den opprinnelige teksten i Salme 68, så er hensikten med Guds inngripen at Gud kunne bor der, og det selv om det ennå fantes opprørere. Vi hører gjenklangen av Guds lengsel som kommer til uttrykk så mange ganger i Skriften og som også kommer til å få sin endelige oppfyllelse:
“Se, Guds bolig er hos menneskene.” (Åp 21.3)
Det forunderlige er at Gud når Gud tar gaver blant mennesker, så er altså opprørere med i betraktningen. Det henger utvilsomt sammen med Guds evne til å snu rundt på opprørere, fange deres oppmerksomhet og få dem til å oppdage hans storhet og skjønnhet og derfor bli grepet av ham. Paulus var jo selv en slik - en forfølger at Den Salvedes etterfølgere. Men Gud snudde ham 180 grader rundt, satte ham i spretterten og sendte ham avgårde i motsatt retning. Gud blir ikke redd av opprørere, av folk med sterke overbevisninger, meninger og overgivelse til det de tro på. Får han snudd slike, så blir det vei i vellinga. Gud liker tøffinger, også.
“Men Gud være takk, som i Den Salvede (lat. Kristus) alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt.” (2 Kor 2.14)
Når Gud bortfører fanger, som det står i salme 68, så er det langt ifra så ille som det høres ut. Paulus tar dette bildet og takker Gud for at han ble fanget av Guds Salvede og nå ser seg sjøl om en del av hans triumftog (!). Det kan virke fremmed på noen av oss, men det var slik herskere gjorde det på den tiden. De gav fangene røkelseskar, slik at velduften kunne stige opp til gudene, og Paulus gjør bruk av det bildet også som unektelig var kjent for de han skrev til. Vi er i vår tid opptatt av å være frie og fremhever at vi er sønner og døtre og ikke slaver. Det som er riktig er at vi ikke er slaver i den forstand at vår Herre ikke bryr seg med å dele sine innerste hemmeligheter med oss (Joh 15). Vi er oppgradert for Gud inviterer oss til eierskap (arvinger) og vennskap (dyp relasjon). Det betyr ikke at sønner og døtre ikke tjener sine foreldre. Igjen blir vi fremmedgjort fra den opprinnelige sammenhengen av en moderne verden som ikke har den samme konteksten og de verdiene som ligger til grunn. I vår moderne tid er det nærmest foreldrene som står til tjeneste for barna, og en ender i verste fall opp som såkalte “curlingforeldre”. Det bibelske konseptet for å være sønn og datter, er at en tjener i familien fra en er helt liten. Det er en naturlig del av treningen for å ta del i familiebedriften som en skal arve og etter hvert få mer og mer ansvar i forhold til. Vi er ikke sønner og døtre som sitter der for å bli underholdt av foreldrene. Det var og skal ikke være foreldrenes problem at barna “kjeder seg”. Bruk fantasien og finn på noe. Det er sunt! Og hvis ikke; så har vi plenty å gjøre - no problema. Utfordringen i dagens samfunn er at vi blir bombadert med stimuli i form av underholdning, enten det er TV, Youtube, Facebook eller TV-spill. Ikke alt er bare negativt, noen spill kan trigge problemløsningsevne og være lærerike, og det finnes gode TV-program som både formidler kunnskap og gode verdier. Men vi kan ende opp med at vi forer hjernen og belønningssystemet i kroppen med overdose av underholdningsdop, og vi blir så dopa at det ikke er plass til stillhet og ettertanke og god gammelsdags kristen meditasjon, så vi kan høre ifra Gud. Jesus snakket også om å være en tjenerinnstilling hvor en ikke primært er opptatt av anerkjennelse og en klapp på skulderen, men finner glede i det å tjene bare fordi det er rett og godt (Luk 17.10). Og det interessant er at Jesus kobler en sterk tro med en slik tjenerinnstilling, slik også Paulus gjør det (1. Tim 3.13).
For å oppsummere: Gud fanger oss, og mellom oss tar han ut gaver til seg sjøl. Det er slik det beskrives i salme 68. Hensikten er dog god: Han vil bo imellom oss mennesker. Jeg tror vi sliter med å skjønne hvilket uendelige privilegium det er. Guds hus er et bønnens hus for alle folk, og det er preget av glede (Jes 56.7). For bønn er ikke et tomt rituale, men fellesskap med Far, og det kommer både spennende innsikt og bønnesvar ut av det. For mirakler skjer der Gud føler seg hjemme.
Paulus vrir litt på salmen og gir den en ny dimensjon. Når Gud tar ut gaver til sin Salvede, så gir den Salvede disse gavene til menneskene. Det er slik det fungerer i Guds rike. Vi gir til hverandre og det blir bare mer og mer ut av det. Men det er helt vesentlig at det begynner med at disse gavene er overgitt til Jesus og dermed til å bære Guds rikes frukt. De er ikke en del av menighetens underholdningsprogram, så vi skal føle det litt bedre. De er der for å representere Jesus Guds Salvede i all hans fylde og de er der for å se menigheten vokse opp til å ligne på ham (Ef 4.11-13), slik de selv ligner på ham. Og Jesus sin målsetningen er ikke rent liten. Paulus sier: “for å fylle alt” (!). Ok. Her begynner det jo å ta litt av. Paulus kobler denne målsetningen til tjenestegavene og deres rolle i å se Jesu kropp reise seg og nå hele den Salvedes fylde (Ef 4.11-13).
“...for å fylle alt. Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Den Salvedes (lat. Kristi) kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Den Salvedes (lat. Kristi) fylde. (Ef 4:11-13)
Måten Jesus har tenkt å fylle alt, er å la sine gaver, som alle er grepet av ham og hans visjon om å fylle alt, utruste de hellige så menigheten som helhet uttrykker Jesus i all sin fylde og herlighet. Hva i all verden, Paulus. Er vi ikke fullstendig på vei inn i herlighetsteologi, her? Det en trenger å forstå er at denne meningsløse teologiske diskusjonen som setter korsteologi og herlighetsteologi opp imot hverandre, den finnes ikke i NT overhodet. Tvert imot, så er det to sider av samme sak. Du får aldri bibelsk herlighetsteologi uten at den inkluderer korsteologi. Det at Den Salvede bor i meg, forutsetter at jeg er korsfestet med ham (Gal 2.20). Det at han får leve sitt liv igjennom meg og deg, betyr at vi må ta opp korset hver dag og følge ham. Hva betyr det? For mange virker det å være å dra seg sjøl opp etter hårene og virkelig ta seg sammen. Men det dreier seg ikke om det. Det dreier seg om å la seg utruste til tjeneste heller å sitte på rompa på møter etter møte og høre den samme undervisningen opp igjen og opp igjen uten at vi velger å sette det vi hører ut i livet. Og her er det to sider av en ulykkelig situasjon for Guds folk. På den ene siden er ikke å utruste å stå bak en talerstol å dosere en undervisning fra bibelen. Hvis vi skulle lese dette ut fra evangeliene, hvor stor prosentandel av Jesus sin tjeneste bestod i å gjøre dette? “Værsågod, her har dere hver sin Torah; vi begynner i 1. Mosebok.” Men vi mener tydeligvis at vi har funnet en bedre metode enn Jesus. Sørgelig bare at resultatene ikke bekrefter det, tvert imot.
Om vi skal forstå hva Paulus snakker om når han snakker om å bygge opp Den Salvede / Messias sin kropp, så må vi tilbake til forståelsen av Messias - det som dessverre er blitt til det intetsigende latinske Kristus. Denne som Isrealittene ventet på, som skulle være som David en som var salvet til Konge - Prest - Profet på samme tid, og som skulle berge dem fra fiendene. Det de fleste av dem ikke skjønte når Jesus kom, var at han var den som i GT ble beskrevet som Herrens engel. Om du leser GT nøye, så vil du finne at det mange ganger er vanskelig å skille mellom Herrens engel og Herren sjøl. Det virke mange steder å være den samme. Og om jødefolket og de skriftlærde tenkte at Messias ville være menneskesønnen som var ved Guds trone som vi finner beskrevet i profeten Daniel 7.13-14, så forstod de iallefall ikke at Jesus skulle være dette; de hadde helt andre forventninger. De skjønte heller ikke sammenhengen mellom Herrens lidende tjener i Jesaja 53 og utover og denne Messias. Jesaja forutså dette og sa: “Hvem trodde vel det budskapet de hørte?”
“Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører.” (Apg 2.32-33)Den hellige ånd salver oss i en nytestamentlig prest-profet-konge tjeneste. Peter kaller de troende et kongelig presteskap (1. Pet 2.9), og Paulus forklarer i 1.Kor 12-14 hvordan Ånden med sine gaver hjelper de troende både å bygge opp hverandre og å vinne mennesker gjennom å fokusere på andre enn oss sjøl (1. Kor 14). Han løfter frem den profetiske gaven som spesielt viktig (1.Kor 14.4-5; 14.24-25). Vi tjener Gud med en salvelse fra den hellige Ånd til å være prester som tilbud Gud i hans nærvær, som ber på vegne av dem som ennå ikke vet hvordan de skal be, som bringer Guds rettferdighet og rettledning ut til folket. Vi er salvet av Ånden til å være et profetisk folk som hører slik fra Gud at de som er i berøring med oss faller på sitt ansikt og bekjenner at Gud er sannelig mellom oss (1.kor 14.24-25). Vi har en kongelig autoritet fra Gud til å befale sykdommer og demoner å fly og Åndens kraft over oss til å helbrede de syke og sønderbrutte. Det er slik Jesus opererte og det er slik han så gjerne ønsker å kunne operere gjennom oss. At vi kalles den Salvedes (lat. Kristi) kropp, betyr at vi er en del av en salvet kropp, vi er ment å være en fortsettelse av det Jesus “begynte å gjøre og lære” (Apg 1.1, BGO).
 |
| Det beste Gud kan gi til oss, er det som allerede er helt overgitt til ham. Det beste vi kan gi til Gud, er å ta imot den overgivelse til oppgraget som han sender oss og la den forme livene våre og bære rikets frukt. |
nødvendige ingredienser som må til for at vi skal komme ut av åndsfattigdommens hengemyr og vokse opp til som han er hodet, den Salvede (lat. Kristus). For det første må de Gud reiser opp ikke ende opp som konferansetalere. Det er bedre om de gir seg til de 12 mest sultne i en by enn at de holder konferanse for 1500 mennesker som hører det de forkynner, men ikke har vilje eller evne til å omsette det i et levd liv, men gjerne kommer på neste konferanse. For det andre må vi som er troende faktisk ønske å bli utrustet til tjeneste. Ordet for utruste er det greske katartismos, som stammer fra et ord som betyr brukende, istandsatt, fullstendig, hele og sunn. Gud ønsker å ha oss brukende og sunne. Men igjen kommer korset inn. For vil vi sitte på gode stoler, ha fin og vakker lovsang og høre på inspirende og god undervisning, kun, eller vil vi bli trent til å se vekst for Guds rike og få en sunami av arbeid og trøbbel på grunn av det? Det er det som Gud forstår som fullstendig og sunn. Selvopptatthet og bedagelighet er usunt. Hva er det som får oss i Vesten til å tro at å bre ut Guds rike er som å flyte på en rosa sky, når ikke Jesus og apostlene opplevde det slik og det ikke fungerer slik de stedene i verden hvor evangeliet går frem? Kommer det til å innebære ubehag? Ja, så absolutt! Men den gleden i den hellige Ånd som de fikk del i, dem som ble pisket og fikk forbud mot å forkynne om Jesus, den er fremdeles tilgjengelig idag. Poenget med mennesker som er fanget av Gud og slik grepet og oppslukt av evangeliet om Guds rike, at det motiverer og styrer hele livet, er at hele menigheten skal bli slik. Ikke at alle skal bli helt like i utrustning, gave, farge og fasong, men vi skal være like grepet av Jesus. Enten vi hjelper de rusavhengige, fattige eller ensomme, eller leder en forbønnsgruppe som støtter opp om lederskapet og evangeliseringsteamene, eller leder en cellegruppe, eller har gitt oss seg til skape profetisk kunst, eller har gitt oss til oppsøkende evangelisering ute der folk ferdes. Gud vil la stadig flere tjenestegaver vokse frem når vi gir oss til å bli trent, og slik vil veksten fortsette til oppdraget er fullført. Det er korsteologi og herlighetsteologi i skjønn forening. Vi kan ikke omfavne korset uten å erfare Guds herlighet. Da er det ikke det sanne Jesu kors vi har omfavnet. For Jesu kors fordrer en etterfølgende oppstandelse og åndsutgytelse. Du kan ikke bære Guds herlighet uten å omfavne korset. Hans liv er et korsliv, et liv som tømmer seg ut for å se andre velsignet, forandret og utrustet. Uten korset dør det med oss og vi står uten varig frukt. Poenget med vårt gjennombrudd er andres gjennombrudd. Kjærligheten viser seg i fokuset på “de andre” (1. Kor 14). Paulus sier det slik: Slik er døden virksom i oss, men livet i dere. Hva er det han sier? At han legger ned livet sitt for at andre skal få oppleve det han har opplevd. Det er da vi i sannhet er grepet av den Salvede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar