Moab og Ammon var barna Lot fikk med sine døtre i en incestrelasjon som eldste datteren arrangerte. Frukten av "Nei, Herre" var en generasjon som hadde dette som sin identitet - opprør mot Gud på tross av at han viste stor nåde. Det burde advare oss mot å ta lett på nåden. Gud berget Lot ut av Sodoma og Gomorra, som resultat av Abrahams forbønn. Gud omtalte Abraham som sin venn; Lot var ikke i nærheten av å ha en slik relasjon til Herren. Lot var en easy-going vi-velger-alltid-den-tilsynelatende-letteste-veien type. Så han valgte de frodige flatene, mens Abraham bodde oppe i fjellet. Når Gud ville berge Lot opp i fjellene, så kom denne fatale uttalelsen: "Nei, Herre!". En absolutt og total selvmotsigelse. Lot var av den oppfatning at det Gud bad ham om å gjøre ikke var gjennomførbart. Ren og skjær trosfornektelse. Du sier du er Gud, men se; dette har du ikke peiling på, ass!
Det utrolig triste er at Moab og Ammon kom aldri ut av denne modusen. De forble trassige opponenter av Gud og folket hans helt til deres egen undergang. Deres tilnærming var Sodoma og Gomorra. Vi gjør ting på vår måte; og er den lettvint, så er det helt supert. Sakarja viser oss i at når Gud gjenoppretter folket sitt, så vil også et frafallent vesen bli avslørt. Sodoma og Gomorra kan ikke hjelpe seg; det blir mer og mer tydelig at en hater alt som har med Gud og rettferd å gjøre. Legg merke til hva profeten sier: Du vil bli som den roten du henger på. Du styres av det som styrer ditt univers. Er det overgivelse til Jesus, så vil du bli som Jesus; er det lettvint unnasluntring og trassig vantro, så vil du ende i undergang. Moab og Ammon var et resultat av Sodoma og Gomorra, og profeten sier de vil ende opp som akkurat det. Paulus sier at Gud ikke lar seg spotte (Gal 6). Den som sår i det rent menneskelige, vil høste fordervelse av det, men den som sår i det overnaturlige, i Ånden, vil høste evig liv av det.
Det er mye snakk om identitet: Hva vi er i den Salvede. Vi er Guds rettferdighet. Vi er en hellig generasjon, et uvalgt folk til å forkynne hans storverk. Vi er sønner og døtre av den levende Gud. Vi er Kristi velduft. Slik han er, slik er også vi i denne verden. Vi er satt med Den Salvede i det himmelske og er velsignet der med all Åndens velsignelse. Vi er over og ikke under; vi er hode og ikke hale; Guds hemmelighet i den Salvede; vi er fylden av ham som fyller alt i alle (Ef 2), Guds hus, hans by; det nye Jerusalem. Vi kunne fortsatt og fortsatt. Dette er vår identitet. Vi har vårt hjemland i himmelen. Det betyr: Det er der vi hører hjemme. Men dette er bare en del av vår identitet. Vi liker det som gir oss feel-good, og så hopper vi litt lettere bukk over det som kjennes mer krevende. For identitet handler ikke bare om hva vi er i den Salvede, men hva den Salvede er i oss. For Paulus sin drøm var den Salvede i dere, håp om herlighet (Kol 1). En del av vår identitet er at vi er disipler, etterfølgere av Jesus. Vi er ikke bare kongssønner og -døtre, Guds venner, men vi er også tjenere som viser lydighet. Det er en vismann som har sagt at vi tjener som konger, og regjerer som tjenere. Noen siterer Jesus som sier: "Jeg kaller dere ikke lenger slaver, men venner" (Joh 15), og tenker at identitet som tjenere er borte vekk. Men den Jesus som sa dette, sa også: "Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere". Når Jesus sier vi ikke er tjenere, så mener han det i den sammenhengen han sier det: "For tjeneren vet ikke hva Herrens hans gjør". Altså er vi ikke fra hånd til munn tjenere som aldri får del i hensikten og helheten, men Jesus sier til disiplene at han har lagt ut Guds plan for dem, så de har en større innsikt i Guds hjerte, hans vesen, hans tanker og planer enn det en typisk slave vil ha. Vi kan ikke ta et vers og en sannhet og slå ihjel andre sannheter med. Det er spenninger i forståelsen av Guds rike som gjør at vi må leve med to sannheter som kan synes å være motsigende. Men det er akkurat i denne spenningen at dynamikken og frigjøringen ligger. Det er når vi tjener med en kongeidentitet og regjerer med en tjeneridentitet at vi fyller vår rolle. Vi tjener ikke med et "unnskyld at jeg er til" perspektiv. Peter og Johannes hadde ikke dette perspektivet når de møtte en lam på vei til bønnemøte og hadde glemt lommeboka hjemme. Skal vi se: nei, æsj. Glemt lommaboka. Skal vi se; hva har vi da? Hmm. Jo, Jesus på innsida. Hei, vent. Han er jo lam. Juuuhu! Jesus opportunity! Peter og Johannes ser på hverandre. Tenker du det samme som meg? Smilet brer seg i ansiktet. Jupp! I do. Så kommer det en uttalelse som går kaldt igjennom enhver vel oppdratt luthersk kristen. "Se på oss!" De sa ikke: "kjøp det største teleskopet du kan få tak i og se om du ser Gud!" Nei! De visste at den Gud som hadde skapt universet bodde på innsiden av dem. Så når de betjente denne lamme mannen, så var det ikke med "unnskyld, vi har glemt lommeboka; dumme oss," men med "Lommaboka har vi glemt hjemme; men det vi har det gir vi deg: I Jesu den Salvedes navn stå opp å gå!" (Apg 3). Tror ikke den lamme ble spesielt lei seg. Det virket ikke slik; for han satte hele templet på hodet med sin gledesdans og en hel masse grå hår i hodet på de religiøse lederne. Bank ventet også rundt neste hjørne. Det har vi en tendens til å overse; for det passer ikke vår bedagelige, verdslige og vestlige kristenhet.
Vår identitet er at vi har den hellige ånd, men like mye at den hellige ånd har oss. Vi har den hellige ånd i oss for vår skyld, og den hellige ånd over oss for Gud sin skyld; han er interessert i nå andre igjennom oss. Derfor sier han: dere skal få kraft i det den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner (Apg 1.8). En del av vår identitet er at vi ikke er våre egne; vi bestemmer ikke over oss sjøl, men vi har en som er Herre. Det kan være veldig krevende og samtidig utrolig spennende og givende. Når Paulus snakker om at han er et produkt av Guds nåde, så snakker han om at han har arbeidet mye. I noens tankegang er nåde og arbeid motsetninger. Dersom vi snakker om hardt arbeid, så er nåde ut, men slik er det ikke nødvendigvis. Faste, for eksempel, kan være hardt arbeid, men det betyr ikke at nåden forsvinner. Det betyr at der er nåde til å jobbe hardt. Rart nok er det slik at denne angsten for loviskhet bare gjelder visse deler av livet, for hvis sjefen spør om overtid, så er det langt fra samme vurdering og "jeg må høre fra Herren og kjenne for det" som det er når lederskapet spør om du skal på evangeliseringsteam til sommeren. Nåden vi trenger gjelder over hele rekka; og det er en god ting å høre ifra Herren, både i arbeidsliv og menighetsliv; for vi tjener Jesus begge steder. Så når sjefen spør om overtid og kona trenger deg hjemme, så er du ikke feig, men du sier: Du, der jeg har en annen sjef også jeg. Jasså, kona hjemme? Eh, nei, ikke akkurat. Jeg er en gudfryktig mann, så å snakke nedlatende om kona som sjefete er ikke min stil. Men jeg har en annen Herre som kommer en dag til å spørre om jeg elsker kona mi slik han elsker meg. Den tar jeg ganske alvorlig på, og akkurat nå dikterer den kjærligeten at jeg trengs mer hjemme enn her hos deg.
Jeg har en drøm om sann kristen identitet som ikke kjører grøftekjøring mellom nåde og sannhet, miskunn og rettferd, og mellom kjærlighet og arbeid som ender opp med et fatalt "Nei, Herre!". Da er hva vi er i den Salvede viktig, men minst like viktig er hva han er i oss. Hva vi er i ham, er hva korset gjør for oss. Hva han er i oss, er hva korset gjør for Gud, og med oss; vi er døde med ham, og er vi døde med ham, så følger det en oppstandelse, og hva han er i oss, dreier seg akkurat om det. Du kan ikke velge den ene og skippe det andre; da lurer du deg selv. Hans kjærlighet til oss setter deg bare fri, om hans kjærlighet tilbake binder deg til Kristi lov: å elske mennesker rundt deg med hans kjærlighet. Det er ikke bare snakk om hva Jesus gjør for oss, men hva han får lov til å uttrykke igjennom oss. Derfor snakker skriftene om hans arv blant de hellige (Ef 1, NB-88, Bibelen Guds ord, og den greske grunnteksten). Til syvende og sist dreier dette seg om ham og hans drømmer. I disse drømmene blir også dine villeste drømmer oppfylt og et stykke til; men det er ikke likegyldig hvem sin drøm det til syvende og sist er. Drømmer som legges på alteret, gjenoppstår i en anne form, en annen hensikt og med dypere understrømmer. Det finnes ikke noe mer tilfredsstillende enn å tjene Jesus. Jommen kan det være tøft til tider, men jommen får du lønn for det også, helt ufortjent. Måtte den Salvede ha en god uke i deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar