Korset og oppstandelsen

Korset er blitt det store symbolet for kristendommen. Smak på ordene: kors, død, dom. Tenker du at dette er gode nyheter? Gir det gode ilinger, vakre assosiasjoner og umiddelbar glede? Smak så på ordene: oppstandelse, rettferdighet, liv. Gir en litt annen opplevelse, eller hva? Men implisitt i oppstandelse, så har du alt det andre. Men implisitt i kors, død og dom, så har du ikke nødvendigvis en oppstandelse. Det er mange som er blitt korsfestet som aldri stod opp igjen. Vi er kalt til å forkynne gode nyheter, og så har vi valgt det fenomale ordet kristendommen. Hvorfor ikke kristenfrifinnelsen, eller kristenlivet. I det nye testamentet så kalt man troen for Veien, det leder tross alt noen steder hen, og refererer til en livsstil, en måte å leve på. Jo, da jeg vet det. Kristendom har ikke noe med dom å gjøre, like lite som ungdom har med dom å gjøre, men dersom folk sine assosiasjoner med kristen forkynnelse og virke er slik at det er pekefingrer og dom som er i førersetet, så kan for ordet kristendom få en uheldig klang. Bare ordet kristen er en avsporing fordi der er en lite meningsbærende transkripsjon av det greske Christos, som for en som forstår gresk innebærer å være salvet. Vi tenker på det som en tittel på Jesus og en tittel på en tilhenger av Jesus. Men det har et mye dypere innhold enn det.

Hva er poenget med alt dette, spør du? Vel, jeg er redd vi klart det mesterstykket at vi med bibel i hånd er på grensen til å forkynne et annet evangelium enn det de første kristne forkynte.

“Mens de ennå talte til folket, ble de overrasket av prestene, sjefen for tempelvakten og saddukeerne, som var opprørt over at de underviste folket og forkynte oppstandelsen fra de døde ved Jesus.”

“Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet (gr. matyrion) om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle.” (Apg 4)

Fra New International Dictonary of New Testament Theology 

I all forkynnelse som du finner i apostlenes gjerninger, så var oppstandelsen i fokus. Det er uten tvil det som definerer kristen tro mer enn noe annet. Vi kunne hatt en tom krav som smykke rundt halsen, men vi pryder altså alle vårer kirker med et kors, og det ikke alltid korste er tomt en gang. Ikke det at korset er usentralt; på ingen måte; men det må være lov å spørre seg om summen av vår forkynnelse og demonstrasjon (eller mangel på sådan) er bibelsk. For når det står at apostlene at de var fram vitnesbyrdet med stor kraft; hva betyr det? At de hadde spesielt kraftig stemme? Vel, neppe. Nøkkelen ligger i den egentlige betydningen av gr. matyrion, nemlig bevisføring, bevis. Nå var det slik at de hadde vært vitne til Jesu oppstandelse med egne øyene. Men Gud hadde ikke tenkt å la det bli med det. Dersom egensyn hadde vært "end of story" så hadde egentlig vitnetjenesten dødd ut med disse tilsammen 500 som hadde sett Jesus i live med egne øyne (1.Kor 15). Men Gud har ikke endt sin vitnetjeneste, nemlig at Jesu Ånd vitner igjennom oss med bevis for at Jesus er stått opp ifra de døde og at han lever i oss med sin kraft, etter hans eget løfte (Joh 14-16).  Er det ikke rart, tenker du, at når et teologisk oppslagsverk oppgir disse tre oversettelsene av gr. matyrion: vitnesbyrd, bevisførsel, bevis, så er det ingen oversettelser som benytter noe annet begrep enn det første? Ifølge Jesus skal evangeliet forkynnes som et vitnesbyrd (bevis) for alle folkeslag (Matt 24.14). Leser man Evangeliene og Apg i sammenheng, så er det ikke tvil om hva det refereres til, vel og merke hvis man lar bibelen tolke bibelen, slik alle konservative bibeltroende bør gjøre. Det er langt bedre enn å putte inn alt mulig annet ut fra egen erfaring og “likes and dislikes.”  “Den som tror på meg skal gjøre de gjerninger jeg gjør, for jeg går til min Far,” sier Jesus (Joh 14). Kjernen i disse versene er det hebraisk Messias som betyr det samme som det greske Kristus, som på norsk altså er den som er salvet. Kristus Jesus betyr altså den salvede Jesus. “Åh,” sier du. Jeg trodde Kristus var en tittel. Vel, for noen så er det nesten som et etternavn, omtrent som Hansen eller Pedersen. Men mer enn en tittel så er Kristus - den som er salvet - en realitet av Guds rikes frammarsj på jord.

“Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” (Apg 10.38, N11BM)

For de som møtte Jesus i evangeliene, så var det ikke tittelen som skapte folkemengdene, selv om viskingen og Messiasryktene gikk. Det var realiteten av at Jesus faktisk var salvet av Gud - det som var the outcome: Folk ble fri sine plager. Gud var med Jesus, og selve beviset på Guds velvilje over Jesus som ble talt over Jesus idet han ble døpt og den hellige ånd kom ned over ham som en due, var akkurat dette: Han forkynte og demonstrerte gode nyheter. Det er ikke en fjern eller mindre sentral del av Jesus - det er selve kjernen i hvem han er. Når Jesus sier at den som tror på ham skal gjøre de gjerninger han gjør (ikke gjorde eller har gjort), ja enda til større enn disse, for han går til Far; hva mener ham med det? Var er det denne greia med Far som skulle gjøre noen forskjell?

“Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, han sier jo selv:
Herren sa til min herre:
Sett deg ved min høyre hånd
til jeg får lagt dine fiender
som skammel for dine føtter.” (Apg 2,32 - 35, N11BM)

Det som skjedde på pinsedag og som Peter forklarer er at pinsedag var gjentakelse av Jesu dåpsdag. Han døpte dem i den samme Ånd som han selv ble døpt med. Det var Jesus sin måte å si det over sine disipler det Far sa over ham på dåpsdagen. Det er en velsignelse som ikke bare er tomme ord. Himmelen er revet åpen og i den grad den oppleves lukket, så er det på grunn av vantro hjerter og sinn hos dem som kaller seg troende og som fort skyldes på alle andre rundt dem for deres egen kraftløshet. Disiplene ble ikledd kraft ifra det høye (Luk 24). Dere skal få kraft idet den hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner (les: bevisførere). For dersom Jesus lever i oss, og han er den samme, slik bibelen sier han er (Hebr 13.8), så skulle det vel ikke undre oss om han gjør det samme gjennom oss som det vi finner i evangeliene? Og dersom han gjør det, forekommer det oss at det kanskje er gode nyheter for dem rundt oss? Bra! For da nærmer vi oss betydningen av evangelium, som betyr nettopp gode nyheter.

“Men kjære deg,” sier du. Da er vi jo helt hjelpesløse? Ja, nemlig! Er det ikke herlig? Helt i tråd med det Jesus sier at uten ham kan vi ingenting gjøre (Joh 15). Jeg møter troende som mener de kan gjøre en hel del, og at de egentlig ikke trenger å gjøre Jesu undergjerninger, men kun det de kan få til på linje med hvilket som helst menneske på kloden. Og det uroer meg. Snakk om stolthet og forførelse! Hvordan tør vi rote til Guds eget evangelium?

Korset er så sentralt for oss fordi gjennom det får vi tilgivelse for syndene; tror vi. Men ikke engang det er bibelsk. For ifølge Paulus hadde vi ennå vært døde i våre synder, om det ikke var for at Jesus stod opp ifra de døde (1.Kor 15). Og det faktum at han påpeker at vi hadde vært døde i våre synder, peker på at tilgivelse for syndene ikke er målet, men middelet. Målet er liv i Gud. Død i synd er det motsatte av liv i Gud. Derfor sier Paulus i galaterbrevet at "dersom det var gitt en lov som kunne gi liv, ville vi virkelig vinne rettferdighet ved loven." (Gal 3.21). Du skjønner, beviset for rettferdighet, er liv. Og det er slik at det ikke er døden på korset som er beviset for vår rettferdighet ved tro, men det er oppstandelsen.

"han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige." (Rom 4.25).

Er du en god lutheraner, så vil du slite litt med "to get your head around this". For de nydelige menneske som jeg har møtt og som har vokst opp under luthersk forkynnelse, har dessverre slitt litt med å gripe hva det innebærer å bli rettferdig og det nye livet generelt - det er jo stort sett bare en trussel. Tilgivelse for synd synes å virke slik det gjorde i det gamle testamentet - en dekker bare over synd. Men i den nye pakt, som er grunnlagt på bedre løfter, og et bedre offer, så blir synder tatt bort. Det gir helt andre muligheter, fordi det gir liv i Gud, og det er faktisk slik at livet i Gud vinner over menneskenaturen - Gud er ikke på taperlaget, med mindre vi da velger å la være å gi oss til det livet Gud har gitt å leve ut. Men det gir vel strengt tatt ikke mye mening å la være å ta i bruk det Gud har gitt i angst for å bli stolt? Ifølge Jesus var det den som i frykt gravde med talentet som havnet i trøbbel.

Korset har med død og dom over synd å gjøre. Det kan vi på ingen måte hoppe over, for uten dom, er det heller ingen frelse. På andre siden av skalaen har vi dem som har angst for dom og som bare vil snakke om nåde. Vel, nåde får du når du aksepterer dommen. Du må bøye deg, for Gud står de stolte imot, men har gir de ydmyke nåde. Og ja, det står i det nye testamente. Folk roter egen fordømmelse med Guds dom sammen, og så blir Guds dom negativt. Fordømmelse er menneskelig. Guds dom er guddommelig. Egen fordømmelse har ikke tro i seg, men der har Guds dom. Selvsagt inkluderer det syndserkjennelse. "Ja, dette var fryktelig dumt! Tilgi meg!" Men det innebærer mer, fordi oppstandelseskraften HÅP OM FORANDRING!! Ser du forskjellen? Du skjønner, det finnes mye frelse i en sunn respekt for ting som ødelegger oss, og Peter ber oss ikke bli nærsynte så vi glemmer at vi er blitt renset og at det har kostet en pris. Det, sier han, skal gi oss motivasjon til å leve slik med Gud, at vi ikke gjør det som ødelegger oss og andre flere ganger. Det er ikke slik at korsets verdi stiger for hver gang vi synder. Tenker vi slik har vi mistet målet av syne, og Paulus avviser totalt en slik tilnærming til nåden (Rom 6). Korsets verdi stiger jo mer vi får del i oppstandelsen, livet, kraften og rettferdigheten, for det er dette Jesus så frem til som belønning; ikke at vi skulle kaste oss ut i søla igjen ved første anlending, fordi vi nekter å tro på evangeliets kraft - oppstandelsen. Vi har, ifølge Paulus, den Ånd boende i oss, som reiste Jesus opp ifra de døde, og det er ved denne Ånd at vi kan drepe den menneskelige skrøpeligheten og hang til å være selvfokusert, selvmedlidende og egoistisk.

Dersom vi forkynner et korsevangelium uten oppstandelsen og oppstandelseskraften, så har vi kommet i skade for å lage en vag, kraft- og tannløs versjon av det som Gud har planlagt skal disippelgjøre folkeslagene. Så det nytter ikke å si bare at “Jesus elsker deg fordi han døde for deg”. Paulus innrømmer jo at en kunne ha valgt å gå i døden for en vi oppfatter som er god (Rom 5), men hele greia er at det er oppstandelsen som gir evangeliet noe som helst form for validitet. Uten oppstandelsen er det som en falsk pengeseddel:

"Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde." (Rom 1).

Så hva er beviset for at Jesus har stått opp ifra de døde? Jo, det er hans Ånds vitnesbyrd (bevisføring) gjennom deg og meg. Peter sier på pinsedag at Jesus ble pekt ut av Gud gjennom de undergjerninger han gjorde - deriblant vekket han de døde (Apg 2). Og det er slik at når vi tillater Jesus å gjøre under gjennom oss, så lar vi Gud holde vitnemøte (Hebr 2), og lar ham føre bevis for at han har reist sinn Sønn opp fra de døde. Da, og først da, gir korset mening. Noen døde for deg. Ja, vel. Det var hyggelig. Vel, men han lever og vil ha en relasjon med deg, en levende relasjon, ikke en teoretisk, livsfjern relasjon. Du kommer til å få livet ditt forandret, og han vil demonstrere det for deg her og nå og gi deg en smakebit, hva tenker du om det? Jesus hadde et kunnskapsord til kvinnen ved brønnen og resultatet var at en hel landsby ble overbevist om at han var Messias.

Men hva er det som gjør at folk sier “fint for deg“ når vi deler om Jesus? Vel, det er fordi at de tenker at vi kan nå ha den fine teorien våres for oss sjøl - de trenger den ikke. Ved bibelsk bevisføring, forholder det seg litt annerledes. De kan fremdeles være imot. Jeg møtte på en mann her forleden sammen med min kone langs en strandpromenade i Spania. Jeg lyttet aktivt og når jeg forstod at han snakket engelsk og stod der med krykkene sine, så var det en gylden anledning. Jeg tok kontakt og viste interesse. Det plager folk sjelden - de forteller gjerne. Men da han skjønte at jeg var i den intensjonen å se en forandring på situasjonen hans ble hans skremt langt i sin angstfylte, ateistiske sjel. Han hadde skikkelig Gudsangst, og hadde det meget travelt med å komme seg derifra. Jeg kan ikke fri meg fra den tanken at dersom han hadde fått evangeliet demonstrert litt tidligere i livet, så hadde han kanskje hatt en annen innstilling. Men jeg ropte en velsignelse etter ham, og gikk videre. Vi er kalt til fred - jeg er ikke kalt til å trykke evangeliet ned over hodet på folk, selv ikke når det betyr at de kan kaste krykkene.

For meg personlig er ikke tegn, under og mirakler en greie. Det er Jesus. Vel, miraklenes tid er nok forbi, sier noen. Vel, jeg tilber ikke en tid, jeg tilber Jesus, Guds salvede; jeg tilber miraklenes Gud. Tilber du en gud som ikke gjør mirakler? Synd, for du har laget deg en ubibelsk avgud! Mirakler rører ved noe av hele kjernen i evangeliet - gode nyheter fordi Jesus har stått opp og lever og fortsetter å gjøre det han kom for å gjøre - frelse mennesker og sette dem fri. Hvordan kan vi tørre å forandre på evangeliet? Hvordan våger vi? Avviser vi ham som taler ifra himmelen og som lærte oss å be: Komme ditt rike, la din vilje skje på jorden som i himmelen? Har vi et vondt og vantro hjerte som ikke gir rom for Jesus til å gjøre sine gjerninger igjennom oss? Eller har vi det så greit og ikke bryr oss om alle som lider? Dette var da tøffe, spørsmål, broder! Ja, det er det. Men jeg vil helle stille de tøffe spørsmålene nå, enn å få noen tøffe spørsmål en gang når jeg står fram for Herren og skal gjøre rede for hva jeg gjorde med det han gav meg. For spørsmålet jeg tvinger meg selv til å stå ansikt til ansikt med er: Hva i all verdens rike har vi gjort med evangeliet? Vi går rundt med et kors som signaliserer død, men om det ikke er så mye i livene våre som indikerer noe annet, så mangler evangeliet et vitnesbyrd - en forkynnelse - et bevis. Hvis evangeliets kraft begrenser seg til at vi ikke røyker og drikker alkohol, iallefall ikke mye, og går på bedehuset; så er det altså fullt mulig å finne millioner som også kan vise til dette, men som ikke tror på Jesus. Hvor blir hans kjærlighet av når vi har rappet fra ham muligheten til å vise det på hans egen måte? Fortell meg hvor mye korset er virksom i livet ditt ved at du bærer et kors, så vil jeg fortelle deg hvor mye korset er virksomt i livet mitt ved at oppstandelseskraften er synlig, så mange kan se og undre seg. Regnskapet er veldig enkelt. Det er bare i den grad en kan merke oppstandelsen i livene våre, at korset er virksomt. Ellers blir det jo bare oss. Paulus sier at han er korsfestet med Kristus. Men han stopper ikke der. Han sier i fortsettelsen at han ikke lenger lever selv, men at Kristus lever i ham. Det er oppstandelsen. Vi elsker korset fordi vi elsker det som kommer etterpå - oppstandelse og liv. Hvis ikke har vi utenombibelsk korsteologi. I hvilken lever vi for og elsker den oppstandne Jesus, og gir ham plass og rom i livene våre til det som er hans største lengsel: å oppsøke og frelse det som er fortapt, og samle og bygge sammen noe som stråler hans herlighet? Vel, det er i den grad at vi elsker korset, for det er dette Jesus hang på det korset for. Det var det som gjorde at han tålte smerten og skammen (Hebr 12).
Kjære søsken. Vi må vokte oss for å tilpasse læren til egen erfaring og lage en annet evangeliet som dreier seg mer om middelet enn målet. Om vi ikke erfarer hans oppstandelse, så er det rom for omvendelse og nye erfaringer. For han er trofast som kalte oss. Han vil la oss lide for hans navn, men han vil også la oss få kjenne glede,  kraft, oppstandelse, nåde og fred. Han er nidkjær etter den ånd han lot bo i oss. Han vil ha hjertene våre, helt og holdent. “Men desto større er hans nåde” (Jak 4). Min bønn til Gud er at hans nåde ikke skal bli inaktiv og forgjeves for noen av oss.