Tro og kraft (2. Tess 1.11-12)

Det er mange bønner i det nye testamene, og ved siden av bønnene i salmene, så er de en kilde til inspirasjon, oppmuntring og åpenbaring. Vi bør lese, studere, meditere på og be disse bønnene. De er ladet med den salvelse og kraft som var i dem som bad dem. Vi kan med Guds hjelp virke i den samme Ånd og samme hjerte for Guds sak som de var bærere av. Jeg elsker Fader vår. Ikke som en instrumentell oppramsing, som vi ofte kan være vitne til, men som inspirasjon til et levende bønneliv. Jesus begynner: Far! Bare det ene ordet er ladet med retning og åpenbaring. Alt dette vi holder på med og er blitt involvert i dreier seg om en Far i himmelen. Er det ikke fantastisk? Det kunne ha vært en bedriftsleder, eller enda værre - en despot. Men det er ikke det. Det er en guddommelig Pappa. Han som er alle tings Skaper og har all makt, han er Pappa. Det sier noe om hvem han er; det sier noe om hans karakter og hva som driver ham: Far-sønn og Far-datter relasjoner. Også morsrollen favner Gud om. Hvor skulle den ellers komne ifra? Det handler om kjærlighet og det handler om vekst.
I denne bønnen som Paulus ber, så oppdaget jeg noe jeg ikke kan fatte at jeg har oversett etter snart 30 år som en ivrig leser av skriftene. Men det er slik det er, og det er nettopp det som gjør bibelen så spennende. Det er noe nytt å oppdage hele tiden. Bibelen er ikke en puggebok over regler og opplegg. Nei, nei! Bibelen er en relasjonær bok som omhandler og taler til livet. Og fordi livet er i vekst og utvikling og noen ganger i skikkelig krise, så er det slik at bibelen taler forskjellig til oss - fordi vi ikke er den samme hele tida. Uansett situasjon, så er bibelen relevant. Har du det bra, så er det masse gode skriftsteder for takksigelse og påminnelser om at en ikke skal tro at en selv er hele årsaken. Det kan være veldig fint å minne seg selv om, for om det går skikkelig på trynet, så er det ikke vi som nødvendigvis er hele årsaken da, heller. Vi finner veldig gode folk i bibelen som gikk igjennom veldig dårlige erfaringer, ikke fordi de var dårlige, men fordi vi lever i en verden som er syk og dårlig. Midt i det dårlige kan vi vandre med og erfare Gud, og med Guds hjelp takle det dårlige, slik at vi endrer situasjonen til det bedre og ikke lar situasjonen endre oss til det verre.
Tilbake til Paulus sin bønn. Han ber i denne bønnen som i mange andre at de med Guds hjelp skal bli verdige til det kallet de har fått. Vi har et himmelsk kall. Det er ikke lite det Gud har kalt oss til. Gitt om vi trenger hjelp. Og gitt om det er hjelp å få. Hva er verdig, slik Paulus omtaler det i denne bønnen?  Jo - en vilje til det gode, og en tro som med kraft viser seg i gjerning. I Korinterbrev så snakker Paulus om at han forkynner med tegn, under og mirakler, så troen deres ikke skal være grunnet på menneskelig visdom og kløkt, men på Guds kraft. Han sier at Guds rike ikke består i menneskelige ord, men i kraft. Det er ikke vanskelig å skjønne hva som er Guds ord, for Guds ord er virksomt i kraft. Guds ord er ikke bokstaver på et papir, Guds ord er evig og levende. Mine bibler og haugevis av teologiske oppslagsverk er "bits and bytes" i mobiltelefoner, nettbrett og PCer. Heller ikke det er Guds ord i sin natur, slik bibelen definerer det. For Guds ord er innblåst av Gud. Det er levende og virkekraftig. Guds ord er noe som kommer ut av Guds munn og som lever i hjerter, der troen også har sitt sete. Dersom vi kjenner en trygghet over å bla i spesielle bøker med spesielt papir med gullbelagte ark og fint skinn utenpå, så er vi havnet på avveie. Da trenger vi å høre det Jesus sa: Dere studere skriftene fordi dere tror dere har evig liv gjennom dem, og disse er det som taler om meg. Det er ikke all bibelstudie som er av det gode. Dersom bibelstudie erstatter å la livet bli forvandlet, så vi selv blir brevet ifra Gud, skrevet i hjertene og sendt til verden, så bedrar vi oss selv. En apostel som jeg har dyp respekt for, har sagt: "Du kan aldri virkelig kjenne Skriftene, inntil du er villig til å bli forvandlet av dem" (Broder Yun). De første kristne hadde ikke det vi kaller bibelen. De fleste hadde ikke personlig det gamle testamente engang. Men de hadde den hellige Ånd, og de var trent opp til å leve et enkelt disippelliv i etterfølgelse av Jesus. Kanskje var de ikke i stand til å sitere like mange bibelvers som oss. Men det var ikke mindre Guds ord for det, for Ordet om korset - det enkle evangeliet som alle kan lære, bodde i hjertene, sammen med den Ånd som tente hjertene i brann for Jesus. Hva dyrker vi? Den levende, oppstandne Guds salvede (=Messias?). Eller intellektualisme og teologisk forfengelighet? Paulus snakker om en tro som med kraft viser seg i gjerning. Og jo, det er det. Det er dynamis som er brukt. Tenkt at jeg kunne overse det etter så mange år med daglig bibellesning. Dynamis. Dynamitt. Rå kraft. Det er noe med bibelsk tro som er så fascinerende - den er rå, vill og heltemodig. At man har fått den idéen om at kristenliv er noe kjedelig, er ene og alene fordi kristenheten har sviktet totalt. Dette er action, folkens. Og selv om vi skal være godhjertet og ta oss av de svake og ikke setter oss til dommer over noen, så er det også slik at det er slik rik anledning til virkelig å bli satt på prøve. Å leve som en kristen handler om å dyrke det menneskelig sett umulige. Hvorfor? Fordi ingenting er umulig med Gud. Derfor er ingenting umulig for den som tror. Gud har sluppet oss så langt inn i hans eget vesen, karakter og allmakt, at han gir oss del i denne muligheten, og idet vi utforsker det - utforsker Gud selv. Når under skjer, får vi en dypere forståelse av hvem han er, så stor, så mektig, så strålende, så uransakelig dyp og vid. At vi kan tenke på oss selv som modne kristne uten en kraft og mirakeldimensjon, viser bare hvor stolte og humanistiske vi er blitt.
Det er noen som har sagt at dersom du skal de det du ikke har sett før, så må du gjøre det du ikke har gjort før. Det er veldig mye riktig i dette utsagnet. Paulus snakker om en tro som med kraft viser seg i gjerning. Både kjærlighet og tro er knyttet til å være virksom og å arbeide. Bibelen har en tydelig arbeidsteologi. Loviskhet har ingenting med hvor mye du gjør. Det har alt med hvorfor du gjør det du gjør. Loviskhet har med motivasjon og drivstoff å gjøre. Med Guds tro og kjærlighet på tanken, kan du ikke bli lovisk. Loviskhet er knyttet til en farsløs ånd, hvor frykt og mangel på åpenbaring av Guds farshjerte herjer. Tro og kjærlighet, derimot er født av han som i sin store nåde skjenker disse gavene, og lar disse Åndens frukter vokse frem hos oss. Vi er blitt like redde for gode gjerninger som mange lutheranerne. De fordi de er redde for å bli stolte og begynne å stole på noe annet enn den nåden man trenger når man har syndet. Vi "rettroende" karismatikere, fordi vi er redde for å bli loviske. Tenk om vi gjør noe ut av oss sjøl. Men om vi aldri gjør noe av frykt for ett eller annet, så er det ikke mye rom for en tro som med kraft viser seg i gjerning. Hvordan skal du finne ut av som er Gud og hva som er dine påfunn dersom du aldri forsøker noe som helst? Og dessuten er det sammenheng mellom tro og håp, og utholdenhet. Kanskje derfor gr. pistos er oversatt trofasthet som en Åndens frukt i Gal 5.22, mens det i 98% av tilfellene i NT er oversatt tro - disse henger sammen. En gir ikke opp, for en har sett inn i det usynlige,  og vet hva som kommer, bare vi ikke gir opp.
Paulus avslutter med at dersom vi lever i en slik tros og kraftdimensjon som det nye testamente beskriver, da skal Jesu navn bli æret imellom oss, og vi få ære av ham. Har Gud tenkt å gi oss ære? Ja! Herlighet, også. Gjennom nåden ifra Gud og Herren Jesus hans Salvede. Så hva gjør vi når vi ser nåden han har gitt oss. Vi tar kronene han ærer oss med og kaster dem ned for hans føtter, og så følger vi med etter. Men den som ikke vil ha noe med kronene, med æren, med kraften, med nåden til et erobrende kristenliv å gjøre, har ikke kroner å kaste ned for hans føtter. Dette handler dypest sett om Guds vilje for oss, mer om det vi synes passer. Og han har planlagt at vi skal plage fienden akkurat så mye at vi får så mye bråk og trøbbel at vi stadig er i behov av mer nåde. Et intenst liv, men du verden for en reise. Herre, tenn våre hjerter i brann for ditt rike og dine lengsler. Herre, må du få deg et folk som demonstrerer hvem du er. Herre, rens oss fra bedagelighet og vantro, og send oss ut i oppdraget, der vi kan oppdage hvor mye du kan gjøre igjennom mennesker som gir seg helt til deg. Herre, vi er ynkelige og små. Men din nåde og din kraft er dertil stor. La oss se hva du har gjort oss til i Kristus, og det som mer er: Hvem du ønsker å være i oss: Kristus i oss - håpet om herlighet.