Å være kjent av Gud (Gal 4,9)

Bibelen snakker om nivåer. Det allmenne og det hellige. Guds allestedsnærværende og Guds manifesterte nærvær. Gud, som kjenner hvert menneske, og vi som beveger oss er til i ham, og slik som i dette verset i Gal 4.9: å være kjent av Gud - som er noe veldig spesielt. Når Jesus sier at "uten meg kan dere ingenting gjøre," så er det grunnleggende sant for hvert menneske. Paulus sier i en tale til ikke-troende at det i Gud "vi lever, beveger oss og er til." (Apg 17,28). Når han sier "vi" og slik ikke-troende, da betyr det at ikke-troende befinner seg i Guds nærvær - de vet det bare ikke, for den åndelige lampen - deres ånd - er slått av, så de er fremmed for livet i Gud (Ef 4). Å være helt borte fra Gud er det bibelen sier er fortapelse borte fra Herren nærvær (2. Tess 1), og det er noe helt annet. Hvert menneske erfarer Guds nåde, om de erkjenner det eller ikke. Fortapelse er når nåde tar slutt fordi en ikke ville ha noe med nådens Gud å gjøre og Gud respekterer din avgjørelse. Selv om Gud har kapasitet til å være allestedsnærværende, styrer han dette selv og han er fri til å definere et sted med total fravær av hans nærvær - det vi på godt norsk kaller helvete. Det er ingen menneske som lever som kan forestille seg hvordan det er. Alt godt menneske gjør, enten troende eller ikke troende, gjør de på grunn av Gud nåde. Forskjellen er at en troende vet at alt er av Guds nåde, mens en ikke-troende tar seg selv til inntekt for gode gjerninger. Mens en troende takker Gud for maten, takker en ikke-troende seg selv eller kua, det bibelen kaller avguder. For det som gir ære til det skapte mer enn Skaperen, er avguder i Guds øyne. Og uansett hvor prektig ting kan se ut, så er ethvert forsøk på egenbygd rettferdighet dømt til å mistlykkes - Gud sier at vår rettferdighet er som fillete ragger.
Men når Jesus sier "uten meg kan dere ingenting gjøre," så sier han det til disiplene sine og vi tenker vi vanligvis på andre ting enn det alle mennesker gjør. Og det er jo også riktig. Jesus åpner Guds rikes hemmeligheter for oss og rikets kraft, så vi kan forstå ting slik Gud forstår det og handle slik Gud handler. Paulus sier at vi har Kristi tankesett (sinn) - eller Den Salvedes måte å tenke på om vi skal oversette dette til godt norsk. Det betyr at ting som vanlige mennesker tenker på som umulig - det tenker ikke en troende på som umulig - "for alt er mulig for den som tror," sier Jesus. Det er en salvelse som vi har fått ifra den Salvede som gjør oss i stand til å tjene i Åndens pakt, som har en herlighet som er større enn den som var i GT. Så både i karakter og i kraftige gjerninger, er vi kalt til å være Jesu etterfølgere idet som anses å være over det som det naturlige mennesket kan være og utføre,. "Den som tror på meg, skal gjøre de gjerninger jeg gjør," sier Jesus. Når en vasker opp, kan en gjøre det med takk til Gud - det er ganske overnaturlig for en hel del - og når en helbreder de syke, som er helt naturlig for en kristen, en som er salvet av Gud, så kan gjøre det med takk til Gud som gir evne til begge deler. Ok, så naturlig overnaturlig? Akkurat. Eller overnaturlig naturlig, alt ettersom.

Tilbake til det at vi er kjent av Gud. Ordet som her er oversatt kjenne - er også oversatt "vedkjenne seg" andre steder i norske oversettelser. Å kjenne betyr, med bakgrunn i hebraisk språk og forståelse, å være nære venner; intimt fellesskap. At Gud vedkjenner seg oss betyr at hans velbehag hviler over oss. Paulus setter i det at Gud vedkjenner seg oss høyere enn det at vi kjenner Gud - for han sier "det som mer er". Guds nådig initiativ vil alltid være større en vårt tilsvar. Hans nåde: han vil vedkjenne seg oss. Vårt tilsvar: ja, vi vil lære deg å kjenne slik at vi i sannhet blir det du har tiltenkt oss til: å være dine betrodde.

Noen sliter med å se at der er flere dimensjoner i relasjonen til Gud, og at disse henger sammen. Hele livet er gitt til Gud, så Guds stempel på oss ved sin Ånd gjør at alt vi gjør, er i tjeneste for ham: altså hellig. Er det noe som er mer enn hellig? Ja, der er noe bibelen kaller det aller helligste. Så hva betyr det? At vi forlater det hellige og går inn i det aller helligste? Punktum? Det er her vi må forstå at vi opererer i to sfærer og fungerer som bindeledd mellom himmel og jord. Vi er en del av en invasjons- og en relasjonsplan. Bibelen sier vi er satt med Den Salvede (gr. Kristus) i det himmelske. Det er ikke en eufemisme (finskriving) eller fantasi. Vi er virkelig det. Himmelen er vårt hjemland. Her på jorda er vi undercover geriljasoldater på oppdrag ifra kongen: innta jordens befolkning med evangeliet, så tiden med forråtnelse, synd og opprør kan ta slutt. Og samtidig så er vi underlagt forgjengelighet på et nivå som får Paulus, en mann som visste mer om himmelen enn de fleste av oss, til å si at det å forlate denne forgjengelige tilstanden og å være med Herren, ville være så mye bedre. Og det selv om det ville bety at han da ble avkledd inntil oppstandelsen ifra de døde - det vil si han i himmelen, men uten en kropp. Vi er i et mellomstadie i oppfyllelsen av Guds rike - allerede her, men ennå ikke, før løftene om en ny jord under en ny jord blir helt oppfylt, og med dette løftet om en ny og uforgjengelig kropp. Jesus lærte oss å be: komme ditt rike, skje din vilje på jorden som i himmelen. Ser du invasjonsplanen? Kristne tenker ofte på evangeliet om Guds rike som en fluktplan - komme seg bort herifra, vi skal hjem til himmelen en vakker dag. Men Guds plan er at himmel og jord skal forenes fullstendig, slik at de er i fullkommen harmoni. Da er det dette himmelske som består, mens det jordiske blir overkledd og forvandlet - ut av forgjengelighet. Når Jesus kommer igjen er alle de troende som døde som troende, og dermed reist ut av kroppen til å være med Jesus fullt og helt, sammen med Jesus. De er den skyen av vitner som heier på oss, slik at vi kan få se Guds plan fullført sammen. For det er først da at disse blir forent med sine kropper. Det er en fullendelse som bare skjer, også for dem som nå er i himmelen, som først skjer når Jesu kropp på jord fullfører oppdraget, og Jesus kan komme igjen til en brud som har gjort seg klar, og evangeliet er forkynt for alle folkeslag som et bevis (Matt 24.14). Vi er i det himmelske, satt med Den Salvede (gr. Kristus). Det er vårt hjemsted og vår identitet. Paulus ber oss være opptatt av det himmelske mer enn det jordiske, fordi han vil at vi skal fullføre vår rolle som himmelske forvandlingsagenter: vi lærer det himmelske mønsteret sammen med Jesus og med søsken i troen og setter det ut i livet her på jorda (Kol 3). Og sentrum i dette er vår relasjon til den treenige Gud: Pappa, Sønn og hellig ånd.

Så hvordan fungerer dette så? Er vi like mye begge steder samtidig - samme hva vi foretar oss? Er det slik at fordi hans ånd bor i oss, så har vi det største nivået av Guds nærvær oppnåelig? Eller er det anledninger hvor Gud særlig åpenbarer seg? Bibelen snakker om Guds Ånd i oss og Guds Ånd over oss. Det erto ulike dimensjoner; to sider av samme mynt. Samme mynt; men den har to sider. Det er viktig at vi ikke kommer i skade for å gjøre Guds mangfoldige nåde enfoldig. Når Hebr 19.10 snakker om at vi har frimodighet til å tre inn i helligdommen som søsken, snakker han da utelukkende om da vi ble født på ny, eller en bevissthet om en tilgang til Gud via Åndens liv i oss som vi kan dyrke ved akkurat å gjøre det: tre inn med frimodighet, både når vi er for oss sjøl, og sammen med andre.

"Jeg tror Guds nærvær er noe jeg er kalt til å leve i." Amen. Det tror jeg også. Men Jesus snakker om å bruke tid i lønnkammeret. Det er plassen for lønn, for Jesus sier at Pappa Gud skal lønne oss i det åpenbare, altså i det synlige. Jesus demonstrerte dette i sitt eget liv når han søkte Gud på øde steder og kom tilbake i Åndens kraft (Luk 4). Jesus snakker om noe vi gjør når ingen andre ser oss, noe vi gjør alene eller sammen med andre kristne, bare, og så snakker han om det vi gjør offentlig - synlig for de rundt oss som ikke kjenner ham. Hele poenget er at den dimensjonen vi utforsker når vi er i lønnkammeret, i det skjulte, skal være med oss når vi gjør våre daglige ting: naturlig overnaturlig. Vi gjør mye i løpet av en dag som må gjøres, det er en del av våre plikter, og det er gudelig å gjøre det. Men når vi det i en bevissthet av at Pappa Gud er med oss. Sier vi: Hei, pappa, nå tar vi oppvasken sammen! Eller: hellig ånd, blir du med meg i dusjen og viser meg hva som er neste steg med naboen jeg vitna for i går? Eller at vi er åpen for at Gud taler til oss mens vi er på dagligvarebutikken og kan gi en hilsen ifra himmelen til noen, eller helbrede en syk i Jesu navn? Gud skiller ikke på husarbeid og vekkeselsmøter - det er vi som kan finne på å gjøre det. Men det er et sted - det aller helligste - hvor vi er fri til bevisst å tre inn. Ikke for at det vi gjør der skal være atskilt det andre vi gjør, men nettopp for at det som er i det aller helligste - hans demonstrerte nærvær - hans følbare nærvær - skal følge oss i vår daglige gjøremål. Men sier at oppvask eller bilvask er kjedelig? Det må være at vi ikke gjør den sammen med Pappa Gud. Kan Gud tale igjennom oppvask? Klart han kan! Hørt om renselse, eller? Men om vi kan lære hans følbar nærvær i kjenne i vårt andaktsliv med Herren, så vi er bevisst at hans realiteter - det Jesus kaller himlenes rike, er med oss, så blir hans følbare nærvær noe som blir erfart for de andre rundt oss mer enn for oss. Vi kan bare overskygge de rundt oss med det som overskygger oss.

Hvis det var slik at vår utvikling ikke har noe med at vi har spesielle møter med Gud, der vi spesifikt og bevisst trer inn for Gud for å søke hans manifesterte nærvær, hvorfor ble Jesus drevet av Ånden ut i ørkenen i førti dager? Og hvorfor skjedde miraklene først etter denne erfaringen? Hvorfor sier Lukas at Guds kraft var hos Jesus til å helbrede? Var den ikke alltid det, da? Det er slik at i vår vandring med Gud så setter Gud oss stevne til milepæler. Et skjellsettende møte som blir et "før" og et "etter". For Jesus var dåpen og de førti dagene i ørkenen en slik. Og når han samlet de tolv en annen minepæl. Før det hadde han vært med sin himmelske Far hele natten. Når han sendte ut de 70 var en slik milepæl. Forklarelsens berg med de 3 nærmeste, er nok en milepæl. Når han reiste Lasarus opp fra de døde nære Judea så ryktene spredte seg til det jødiske lederskaper, var nok en slik milepæl; fra da var det ingen vei tilbake. Den oppstandelsen var en signering av hans egen dødsdom; det var det siste av store mirakler som fikk det til å renne helt over for fariseere og presteskapet i Jerusalem. Døden på korset og oppstandelsen selvsagt en helt sentral milepæl. Og et minst like viktig mål for Jesus: pinsedag, når han fikk den hellige ånd av Pappa Gud - vekkelsesilden han endelig kunne tenne! Hva er dine milepæler? Har du lagt merke til dem og lever du i konsekvensene av dem eller har de gått deg hus forbi? Her er mye av vår utfordring. Vi ser ikke små og store gjennombrudd i livene våre. Vi dyrker ikke disse øyeblikkene som en milepæl hvor vi i tro tar mer av gudslivet med oss ut i hverdagen. Det blir fort mer at hverdagen preger gudslivet enn at gudslivet preger hverdagen. For når Gud ønsker at hans liv skal få prege vår hverdag, så er det evangelienes Jesus som er Guds ideal. For Jesus var under en dagligdags ting. Har han forandret seg? Hvis så, så er det mellom våre ører det har skjedd. Himmelen kommer ikke til å forandre seg. Det er det jordiske som kommer til å gjøre det - og med det jordiske, vår jordbundne, menneskelige natur med all vår vilje til å tenke ut hva vi syns er greit og forståelig - og som har sin rot i treet til kunnskap om godt og ondt.

Veien til å slippe inn i livene våre det som for noen av oss er litt uvanlig, er å dyrke det Gud gjør - enten stort eller lite. Skriv det ned. Fortell om det. Fortell om det igjen. Finn noen nye å fortelle det til. Mens du forteller formidler du liv og tro. Til deg sjøl og til dem du forteller det til. Det fokuserer på, blir det mer av. Så hva vil du ha? Nederlag eller seire? I mitt eget livs mørkeste stunder, gav Gud meg en utfordring: når Josva tok folket inn i løftelandet, så reiste de tolv steiner i elven Jordan. Hvorfor det? Jo, fordi Gud gjorde et under når de krysset elva. For ikke å snakke om hvilke under han gjorde på veien dit. Gud ville snu på modus. De som ikke kom inn i landet var snar til å glemme det Gud hadde gjort. De som faktisk kom inn, generasjonen etterpå, dem ville Gud ta fra muligheten til å glemme og han bad dem derfor reise minnesteiner. Gud sa til meg: hva er dine tolv steiner? Hva er milepælene i ditt liv med meg? Jeg skrev ned. De tingene jeg skrev, var nettopp de tingene som gjorde at jeg ikke gav opp når det var som verst. Gud hadde gjort noe. Og det gav håp. Hvorfor skulle han slutte nå? Min angst var: han har forlatt meg. Milepælene som jeg skrev ned forkynte at det var løgn. Hvilken erfaringsgrunnlag hadde jeg for en slik teori? Nei, den var dårlig. For hvorfor skulle Gud gjøre så mye for så å gi opp hele greia? Var det logisk? Nei! Det måtte finnes et annet svar. Og det var nettopp det, og du har nok tippet rett. Fasiten ble: Han gjorde et nytt under og snudde den håpløse situasjonen som jeg befant meg i.

Det som avgjør hvordan livene våre blir er to ting:

1. Hva vi sier ja til og hva vi sier nei til. 
2. Hvordan vi takler skuffelser og oppturer.

Noen slår leir om skuffelsene og mediterer på dem. Andre slår leir om oppturene og seirene og mediterer på dem. I praksis betyr dette:

1. Gud har deg i sin kalender. Han er allestedsnærværende, men han vil dyrke fellesskap med deg, slik du oppdager hvem han er og i lys av det skjønner hvem han er i deg. Skal du si ja til Guds invitasjon, må du si nei til noe annet.
2. "Glem ikke alle hans velgjerninger", sier bibelen (Salme 103). Fordi vi skal være takknemlig og takke Gud? Absolutt! Men mer enn det: fordi de som slår telt rundt Guds velgjerninger har en annen forventning, og den som ser etter den Gud som gjør velgjerninger, finner ham mye oftere enn dem som leter etter neste problem å klage over. Dette er ikke positiv tenking. Overhodet ikke. Gud er ikke en positiv tanke. Han er miraklenes Gud. Han er den Gud som reiste Jesus opp fra de døde. Han er den som kalte Abraham og Moses for sine venner, slik Jesus kalte disiplene for sine venner (Joh 15). Og vet du? Det er utrolig hva Gud gjør for venner som vet å samarbeide i mottakelsen, enten de nå skjønner det med hodene sine eller ikke. 

Det finnes en åndelig logikk. Det finnes en åndelig kalkulator. Den fungerer ganske annerledes enn den jordiske og rent menneskelige. Den er ikke ulogisk for den som er åndelig. Men får den som tenker rent menneskelig, er den helt tåpelig. Når Gud gjør ting, bruker han sin kalkulator, ikke din. Skal du lære å bruke Guds tenkemåte, må du studere nøye hva Gud gjør. Da lærer du hvordan han tenker og handler. Når alt kommer til alt, er alt dette hans greie, og du verden hvor raus han er som tar med oss skrøpelige mennesker inn i sin verden og på sin reise. Vil du være med? Så bra! Be om visdoms og åpenbarings Ånd, så du lærer Gud å kjenne. Og begynn å let etter hans velgjerninger i ditt liv og deres liv som du omgir deg med. Bibelen er Guds historie om hans handlinger. Også det skaper forventning og tro. Ikke la lengselen og håpet tørke bort. Si: Herre, lær meg! Vis meg ditt rike - vis meg hjem du er. Gud vil svare og ta deg med på eventyr med seg. Gud er underfull - full av under!